Marita Røstad

Sympatisk jazzpop.

CD: Den tilbakevendende jazz/pop-hybriden er ikke stedet for grensesprengende oppfinnsomhet. Den er snarere stedet for et bredt felt av mediokre plater som kan oppsummeres slik: 1. Dyktig vokalist med et kjedelig band, kjedelige låter og kjedelige arrangementer. 2. Kjedelig vokalist med bra band, bra låtutvalg og bra arrangementer. 3. Middels vokalist med middels band, middels låtkvalitet og middels arrangementer. «Silent Sunday» er ingen dårlig debut i denne ellers drøvtyggende nisjen. Marita Røstad er en behagelig og utvilsomt dyktig vokalist. Hun gis ganske smakfulle og sparsommelig arrangerte jazzrammer å jobbe i. Popelementene finnes først og fremst i hennes låtskriving, men de minneverdige sangene er mangelvare. Røstad og hennes band går ingen steder andre ikke har vært før, men gjør det om ikke annet på en sympatisk og hjertelig måte.