Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mark og bein

Mark Ronson gjør nesten alt riktig.

PRODUKTIV:  Mark Ronson har gitt ut sitt fjerde soloalbum. Foto: Rebecca Cabage/Invision/AP/Scanpix
PRODUKTIV: Mark Ronson har gitt ut sitt fjerde soloalbum. Foto: Rebecca Cabage/Invision/AP/Scanpix Vis mer

ALBUM: Det begynner selvfølgelig med en av de aller, aller største. Stevie Wonder. Introlåta «Uptown's first finale» har en akkurat passe cheesyvakker munnspillsekvens, spilt inn av geniet selv.

Det er som om Mark Ronson på åpningssporet holder opp et stort skilt der det står: «Hei, jeg er verdens hotteste DJ/produsent og jeg kan få hvem jeg vil. Når jeg vil.»

Og det har han åpenbart helt rett i. 39-åringen som i sin tid produserte Amy Winehouses «Rehab» og som har jobbet med Adele, Paul McCartney, Kanye West osv. osv., har åpenbart hatt et ønske om å etablere seg tyngre som albumartist.

Fjerdealbumet «Uptown Special» er selvfølgelig en samling potensielle hitsingler, han er ikke Mark Ronson for ingenting, men det er likevel en tydelig rød tråd, ja egentlig den samme røde tråden som har strukket seg gjennom hele hans karriere: Han tar soul-, funk, pop- og hiphop-sjangre fra seksti-, sytti- og åttitallet og kjører dem gjennom 2000-tallskverna.

Resultatet er noe som høres både retro og nyskapende ut på en gang. Elsket av mange, fordi det er funky, dansbart og kult. Hatet av andre, fordi det kan oppfattes som skamløst gravrøveri.

image: Mark og bein

Ta «Summer Breaking», for eksempel. Ren Steely Dan med sine elegante rytmer og sandblåste mykvokal fra Tame Impalas Kevin Parker. På uh-spekkede og funkrytmiske «Feel Right» er Mystikal en strålende grøtrøstet inkarnasjon av James Brown. Og nykommeren Keyone Starr er en moderne Chaka Khan på discodryppende «I Can't Loose». Sounden fikser Ronson blant annet ved hjelp av musikere fra funksoulgruppa DapKings, samples fra gamle låter og samarbeidspartneren Jeff Bhasker, som tidligere har laget hits sammen med Kanye West, Jay-Z og Alicia Keys.

Det er et gullag og det funker. Det er funky. Det er dansbart. Det er gode tekster, skrevet av den pulitzervinnende forfatteren Michael Chabon.

Men det er også en udefinerbar tomhet det er vanskelig å sette fingeren på.

Kanskje den røde tråden ikke er definert nok? Kanskje de potensielle hitsinglene ikke har hitpotensial likevel?

Resultatet er uansett at ingenting på albumet virkelig fester seg. «Du ser dem har hus, du ser dem har bil. Du ser dem bare glir forbi», som OnklP og Jaa9 rappet i 2009.