Marked, teknologi og miljø

Marked, teknologi og miljø er tre fenomener som er nært knyttet sammen. Miljøvernminister Guro Fjellanger uttalte forleden at det ikke lenger er noen motsetning mellom miljø- og markedshensyn. Ifølge statsråden er det altså en uenighet som er bilagt.

Om det faktisk er slik som Fjellanger hevder er ikke like sikkert. Innenfor miljøvernsektoren har markedsmekanismen og teknologiske løsninger hatt en fremtredende plass de siste årtier. Myndighetenes holdning til miljøvern er i dag preget av stor teknologioptimisme og tro på at «det lønner seg» å være miljøvennlig. Denne politikken er ikke ny, den har røtter helt tilbake til 1950- og 60-årene. Her skal vi se nærmere på bakgrunnen for dagens miljøpolitikk. Mer bestemt; hvorfor er markedstankegangen og bruken av teknologi så fremtredende?

Det vi i dag kaller miljøproblemer har eksistert i lange tider. Forskning viser at det eksisterte problemer allerede i antikken og i middelalderen. I Norge begynte problemene for alvor å vokse i dette århundret, på slutten av 1960-tallet. Det medførte at Miljøverndepartementet ble dannet i 1972 og Statens forurensingstilsyn (SFT) i 1974. På 50- og 60-tallet ble det også etablert viktige forskningsinstitusjoner. Det viktigste i denne sammenheng er dannelsen av Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) i 1958. Instituttet kom til å bli en viktig støttespiller for miljøvernmyndighetene som underleverandører av vitenskapelig kunnskap.

Det som preget miljøbølgen på 1970-tallet var den «grønne» tankegangen på tvers av de ordinære politiske skillelinjene. Naturen og de økologiske systemene kom i fokus og utfordret sosialøkonomenes hegemoni i statsapparatet. Økologer og biologer kom med en alternativ sirkulasjonsmodell til den sosialøkonomiske som preget Finansdepartementet. Historisk forskning viser at den økologiske tankegangen ikke ble møtt med åpne armer i det dominerende Finansdepartementet. Økologien representerte et konkurrerende kunnskapssystem. Konkurransen mellom de to kunnskapssystemene gjenspeilte seg mellom Miljøverndepartementet og Finansdepartementet på 1970- og 80-tallet. Gjennom økologien og offensiven for fysisk planlegging ønsket Miljøverndepartementet å etablere seg som et nytt «overdepartement». Det ønsket å overta den rollen Finansdepartementet hadde og fremdeles har i budsjettpolitikken.

Det er riktig som det er blitt sagt at myndighetene fikk gjort mye med miljøproblemene på 70- og 80-tallet. Det ble ryddet opp i de verste luft- og vannforurensingene, deriblant forurensingen av Mjøsa og Oslofjorden på 70-tallet. Den aktøren og det faget som ble vinneren i virkemiddelbruken, var imidlertid ikke økologien og Miljøverndepartementet, men sosialøkonomien og Finansdepartementet. Det foregikk en til tider ganske så het kamp departementene imellom på 70- og 80-tallet. Finansdepartementet ønsket i tråd med sitt kunnskapsgrunnlag og sin institusjonelle tradisjon å gjennomføre et system der miljøproblemene ble gitt en fast pris som kunne måles i pengeverdier. Økologisk tankegang måtte underordnes økonomiske vurderinger, mer var ikke et godt miljø verdt.

På begynnelsen av 70-tallet var det knyttet stor spenning til utformingen av forurensingspolitikken. En del av Miljøverndepartementet ønsket å kjøre en tilpasningslinje i forhold til Finansdepartementet, en annen del av departementet ønsket å etablere en mer radikal politikk på tvers av det rådende planleggingsregimet til Finansdepartementet. Dette gjenspeilte seg ved dannelsen av SFT i 1974. Deler av Miljøverndepartementet hadde ambisjoner om å opprette et direktorat for hele departementet hvor økologien og vernet om naturressursene var viktig. En annen del av Miljøverndepartementet ønsket å være mer forsiktig på vegne av et nytt direktorat i forhold til Finansdepartementet. Resultatet ble en tilpasningslinje overfor Finansdepartementet. Verken forurensingspolitikken eller SFT ble økologisk på 70- og 80-tallet. Forskning viser at forurensingspolitikken ble mer preget av økonomiske vurderinger og teknologiske løsninger enn av økologisk tankegang. Sosialøkonomien og Finansdepartementet skiftet ham i løpet av 70-årene. Faget og institusjonen skiftet fra å være tro mot en planregulert økonomi til å bli entusiaster for markedet. I dette spillet kom aldri økologien i forgrunnen. Miljøverndepartementet hadde ambisjoner om å utarbeide ressursbudsjetter som skulle vise oversikt over naturressursene. Dette ble det ikke noe av. Økonomisk virkemiddelbruk gjennom stats-, nasjonal- og langtidsbudsjettering ble stående.

Der er mange grunner til at det er blitt slik. Før SFT ble dannet i 1974, var det to statlige organer under Industridepartementet som hadde ansvar for å gi tillatelser til utslipp av forurensing til luft og vann etter nærmere fastsatte vilkår. På 50- og 60-tallet forholdt disse institusjonene seg til den rådende vekstpolitikken i Norge. Det betydde at konsesjonsgivningen måtte holde takt med industri- og næringslivsutviklingen. Det var industrien som satte premissene, mer enn hensynet til miljøet. I vekstpolitikken sto teknologisk innovasjon sentralt for å utnytte naturressurser og arbeidskraft på en mest mulig effektiv måte. Professor Rune Slagstad kaller i boken «Nasjonale strateger» de sentrale aktørene som ledet an i industriutviklingen i Norge for «ingeniør-industrialistene». På lignende måte kan en kalle Arbeiderpartiets regime for et «teknisk-industrielt» regime. Rasjonalitet og effektivt samfunnsstyre sto i sentrum for ingeniør-industrialistene. Forurensing og miljøproblemer var sand i maskineriet. Dette regimet ble utfordret av miljø- og urbaniseringsproblemer på 70-tallet. Kursen måtte korrigeres, men det teknisk-industrielle regimet ble aldri veltet. Her ligger antakeligvis noe av hovedårsaken til at miljøpolitikken har fått den utformingen den har i dag. Miljøproblemene blir ikke lenger forstått som problemer som setter spørsmålstegn ved selve livsgrunnlaget, men sett på som problemer markedet løser.

En annen grunn til at marked og teknologi har blitt fremtredende styringsmekanismer kan ligge i den dominerende rolle deler av forskningsmiljøet i Norge hadde på 60- og 70-tallet. En viktig bestanddel av forurensings- og miljøpolitikken har sine røtter i fra det teknisk-industrielle forskningsmiljøet. I begynnelsen av kronikken refererte jeg til dannelsen av NIVA i 1958. På 50- og 60-tallet fikk NIVA en dominerende rolle i håndteringen av forurensingsproblemene. Som et anvendt forskningsinstitutt ledet det blant annet an i rensingen av Oslofjorden og Mjøsa på 70-tallet. NIVA satte ny kunnskap og nye teknologiske løsninger ut i livet. Det NIVA viste og som det ser ut til at myndighetene bet seg merke i, var at ny teknologi kunne løse problemene. På dette området fungerte forskningsinstituttet som et forbilde. På 70-tallet ble da også bruken av best tilgjengelig teknologi et viktig prinsipp for Miljøverndepartementet. Det ble med andre ord mer marked og teknologi enn økologi i den praktiske politikken fra myndighetenes side.

Skal vi prøve å forstå dagens miljøpolitikk og dens bruk av teknologi og markedsmekanismer, så er det viktig å forstå politikken på bakgrunn av de utviklingstrekkene som er skissert her. Flere av dem utgjør viktige funn i forskningen.

For å avslutte der vi startet: Det er riktig slik som Guro Fjellanger sier at miljøvern er blitt en markedsvare. Problemet oppstår imidlertid den dag miljøvern ikke lenger er populært og ikke gir klingende mynt i kassa. Den faren værer man så lenge miljøvernet blir gitt verdi av markedet og ikke er tillagt noen egenverdi. Det etiske og moralske ansvar blir visket ut i markedet. Det samme gjelder teknologien; ved å bruke teknologi skaper vi en avstand fra miljøproblemene og gjør dem til mer et teknologisk problem enn til et problem for hvordan vi velger å leve som forbruksmennesker og for hva slags holdninger vi har til naturen. Dette er problemer som ligger bak dagens politiske retorikk.