DEN TREDJE IDEEN: Er kapitalismen virkelig rettferdig? Aksel Braanen Sterri går gjennom den fjerde ideen fra boka «Radical Markets», og forklarer hvordan vi skal kan ta knekken på de store selskapene. Video: Marie Røssland / Dagbladet Vis mer Vis mer Vis mer

Radikale ideer:

Markeder uten konkurranse er ikke markeder, akkurat som en ettpartistat ikke kan være et demokrati

Kapitalismen skal ikke være behagelig for kapitalistene.

Meninger

Kapitalismen skal ikke være behagelig for kapitalistene, men den har dessverre en tendens til å bli det. Vi har i dag fått gjensyn med enorme selskaper som forhindrer fri konkurranse ved å bre sine tentakler inn i stadig flere industrier, under radaren på myndigheter og presse.

Det reduserer kvaliteten på produktene, forhindrer nyskaping og holder prisene høye og lønningene nede. Vi trenger derfor mer effektive markeder; et gjennomgangstema i sommerens artikkelserie (se faktaboks).

Kapitalismen fungerer best når det er en evig konkurranse mellom tilbydere som alle forsøker å levere bedre og billigere tjenester til forbrukerne. Denne konkurransen bidrar til nyskaping og til å presse profittmarginene nedover. Til og med kapitalismens fremste kritiker, Karl Marx, anerkjente dens evne til å skape vekst og velstand.

Marx påpekte imidlertid også kapitalismens tendens til å konsentrere markedsmakt. Siden stadig flere selskaper må bite i gresset, og se seg slått av en større og bedre konkurrent, vil kapitalismen nødvendigvis føre til monopoldannelser. Marx hadde rett i at kapitalismen skaper monopolister, men tok feil angående dens nødvendighet.

På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet dominerte enorme selskaper, som Rockefellers Standard Oil, U.S. Steel og American Tobacco Company, økonomien. Ved hjelp av en rekke nye lover greide likevel myndighetene å begrense deres markedsmakt. I dag er det investeringsselskaper, med navn som Black Rock, Vanguard, Fidelity og State Street, som truer den frie konkurransen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Investeringsselskapene har som forretningsmodell, å investere i andre selskaper for å få mest mulig avkastning, ikke for å styre. De eier derfor bare en begrenset andel av hvert selskap. Likevel begrenser de den frie konkurransen om forbrukerne og arbeidernes gunst.

Det skyldes at når selskapene sitter med eierinteresser i alle de store selskapene innen én sektor, vil de tape om selskapene inngår i en brutal konkurranse om markedsandeler. Om selskapene heller utnytter sin markedsmakt til å lønne arbeiderne dårligere og ta seg bedre betalt av forbrukerne, gir det en større avkastning.

I Radical Markets foreslår Posner og Weyl derfor at myndighetene oppgraderer verktøykassa. Et viktig virkemiddel er å legge klare begrensninger på hvor stort eierskap investeringsselskapene kan ha innen hver industri.

Posner og Weyl's konkrete forslag er å gjøre det ulovlig å eie mer enn én prosent av hvert selskap innenfor samme industri. Hvis investeringsselskapene ønsker å eie flere selskaper i luftfartsbransjen, må de altså begrense seg til én prosent av aksjene i SAS og én prosent av aksjene i Norwegian. Dermed vil de ha lite å tjene på å konspirere for å hindre konkurranse og bruke sin makt på å påvirke politikere til å lage behagelige smutthull for deres industri.

En tilsiktet bivirkning av å begrense markedsmakten disse selskapene kan utøve, er å gjenreise et ideal om aktivt eierskap som ble tapt da aksjeselskapene kom til å dominere kapitalismen.

En fordel med aksjeselskaper er at de er en effektiv måte å innhente kapital på. Siden et aksjeselskap kan ha tusenvis av eiere, er det relativt lett å hente penger.

Dette gjør det enklere å få finansiering til gode prosjekter, og gjør det samtidig lettere å ta risiko, siden vi som eier aksjer i bedriftene ikke holdes personlig ansvar ved en eventuell konkurs.

En ulempe er imidlertid at ingen lenger har kontroll med direktørene i disse selskapene. Hvis én eier investerer en stor andel av formuen sin i en bedrift har de en stor interesse i at den bedriften drives så godt som mulig. Går bedriften dårlig er det en stor del av hans formue som tapes.

Når alle eier en marginal del av bedriften, er det ingen som har tilstrekkelig styrke til å påvirke hvordan bedriften styres. Alt blir overlatt til administrerende direktører, som utnevner styrer og nærmest dikterer egen lønn. Dette mener Thomas Piketty og Emmanuel Saez å ha vist at driver opp lederlønningene, noe som forklarer en betydelig del av de økte ulikhetene i land som USA og Storbritannia. Som Tankesmien Agenda viser, har høye lederlønninger også rammet Norge.

Hvis de store investorene nå må se seg nødt til å kjøpe opp større deler av firmaene de eier, vil de ha en interesse i å sørge for å holde de administrerende direktørene i ørene, og øke konkurransen med de andre selskapene.

Det vil også øke arbeidernes lønninger, siden bedriftene nå må konkurrere om de beste arbeiderne. Når konkurransen er hard, vil bedrifter som bruker store deler av overskuddet til å gi avkastning til aksjonærene, være sårbare overfor en konkurrent som heller satser på å øke lønnen for å tiltrekke seg de beste arbeiderne, eller som investerer i nytt utstyr, som igjen vil øke produktiviteten og lønningene.

Det er imidlertid ikke bare de store investeringsselskapene som bruker sin markedsmakt til å begrense den frie konkurransen. Adam Smith påpekte i Wealth of Nations (1776) at når pengeinteressene møtes, så konspirerer de for å mele sin egen kake på bekostning av allmennheten. Kapitalister er ikke glad i en brutal kapitalisme. De vil gjøre alt for å slippe å stadig måtte presse priser i konkurransen med andre.

Et eksempel kommer fra den digitale økonomien, hvor store selskaper, som Google, Facebook og Microsoft, spiser opp mindre konkurrenter, som Deep Mind, Instagram, WhatsApp, Skype og LinkedIn. Slik forhindrer de store selskapene sunn konkurranse. I Norge har mange påpekt problemene i dagligvarehandelen.

Slik konspirering er utbredt i økonomien, og må møtes med motmakt fra myndighetene der den oppstår. Som Posner og Weyl sier det i Radical Markets: «Markeder uten konkurranse er ikke markeder i det hele tatt, akkurat som en ettpartistat ikke kan være et demokrati».