Markedet har aldri bestemt

I norsk kulturliv skal en utøver dukke opp fra ingensteds – fra granskogen eller der omkring – og vinne OL, verdensberømmelse for virtuost cellospill, VM i utrolig rask skigåing, gullmedalje ved «salongen» i Paris, eller laurbær for kjapp kjøring på sykkel med eller uten motor. Så skal den samme utøveren, etter en medaljeutdeling der sølv er tap, plukke opp ryggsekken, vandre stille av gårde og langsomt bli borte i skogbrynet – like ubemerket som vedkommende dukket opp på arenaen, i konserthuset eller galleriet.

Hvordan skal man forstå nordmenns holdning til kunst i et slikt bilde? Er det i det hele tatt mulig å forstå kunst i dette landet der ikke-målbare kvaliteter i maleri blandes sammen med målbare kvantiteter i idrettens hundredeler – til en grøt som kalles kultur? Fotball likestilles med skulptur og dans, håndball og svømming sees i sammenheng med kantater og oratorier og håndbakbryting gis samme kulturelle verdi som «Brudeferden i Hardanger»!

I Norge er utøvende kunst i utgangspunktet terapi for folk som ikke kan noe annet, stakkar. Kurvfletting, sying av lappetepper og produksjon av hagenisser er derfor like korrekt og av samme kulturelle viktighetsgrad som portrettmaling, billedhugging og skriving av symfonier.

En nasjonalsport er å redusere utøvere til samme størrelse. Vi har vanskeligheter med å akseptere at noen er større enn andre. Det er imidlertid ikke slik i kunsten at nasjonen bare har rom til et spesifikt antall «store kunstnere». Enkelte kan derfor oppfattes som store – uten at andre av den grunn undertrykkes som små! Det er med andre ord ikke nødvendig å redusere oppfattelsen av kvalitet og dimensjon hos noen, selv om vi framhever andre. Kunstutfoldelse er en individuell øvelse – og i sin karakter elitistisk!

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge er det vanskelig å slå gjennom for kunstnere – og andre einstøinger som har et stort mål. Da Henrik Ibsen bodde i Italia, sendte han en hilsen hjem der han enkelt formulerte forholdet til hjemlandet: «Hvordan går det hjemme i Nyrge?». Det var neppe en feilstavelse.

Fremskrittspartiets ønske om å finne en hovedmotstander i det partiet definerer som kultureliten, vil volde dem problemer. Finansmannen og investoren Kristen Sveaas ble spurt hva som fikk ham til å betale millioner for et kunstverk. Hans svar lød: «Kunst er noe av det viktigste i livet. Det er et produkt av mennesker som tør å strekke seg lengre enn oss andre. Jeg mener at det å omgi seg med kunst, uansett format, hjelper én til å forstå livet bedre og til å glede seg mer over det.»

Er det elitistisk? Nei, det er uttalt av en mann som liker og har forstått kunsten. Men i Norge er det mer korrekt å referere alle merkelige idrettsprestasjoner og dyrke Ahlsens frispark og mål på Ullevaal stadion! Man er elitistisk dersom man vet hvem Caravaggio var, at Vigeland ikke laget en joggepark, og at norsk kunst ikke stopper med Edvard Munchs «Skrik», bildet som ikke ble interessant for folk flest før skøyteløperen og innbruddstyven Enger klatret opp og knuste glasset i Nasjonalgalleriet! Slik manglende kompetanse er minst like gal som at ikke barna lærer å lese og skrive på grunnskolen!

Det er liten forskjell, og små motsetningsforhold, mellom kunst og kapital. De er avhengige av hverandre. Staten er faktisk avhengig av kunstnerne som et uttrykk for at Norge har kultur. Like mye er kommunene direkte avhengig av at utøvende kunstnere – musikere, teater- og billedkunstnere inkludert – bor og viser sine arbeid i lokalmiljøet dersom kommunen skal bli tatt på alvor som sivilisert område! En nyere politisk fortolkning av dette er identifikasjonen av kultur som næringsgrunnlag og forskningsbaserte beregninger av at investeringer i kultur gir flerfoldig tilbake; en grov sammenblanding av strategi og taktikk med tilskudd og «kulturproduksjon».

Til alle tider har rike og mektige kjøpt bilder og kunstverk. Noen har også hatt egne kunstnere som PR-medarbeidere – som Ludvig XIVs bruk av det franske kunstakademi og Davids malerier av Napoleon. Michelangelos dekorasjoner i det Sixtinske kapell i Peterskirken er antakelig verdens største tidtrøyte – fordi paven ikke hadde penger til å sette i gang produksjonen av sitt eget gravkapell, og ba ham male taket istedet!

Slik sett har vi neppe noen kulturelite i Norge, selv om vi ser at enkelte ønsker å bli oppfattet slik av Se og Hør. Men heldigvis har Norge noen bemidlede private samlere som forstår og kjøper kunst. Det er likevel staten – som den største operatøren og kapitalbesitteren – og kommunene som representanter for nærmiljøet – som faktisk har et ansvar for at Norge skal oppfattes som sivilisert. Den posisjonen gir også stat og kommune konkret ansvar for at vi som bor her kan omgi oss med kunst – og andre kulturelle uttrykk – ut over fotball og resultatene fra utøverne i de Olympiske Leker.

Men skal dette være kunst «for alle i dag» eller skal det være kunst som først oppfattes som kvalitetsbærende om noen tiår? Det er her risikoen for «feilinvesteringer» oppstår – og de politisk styrte innkjøpskomiteenes utilstrekkelighet brutalt avdekkes. Fremskrittspartiets ønske om at kunsten skal være markedstilpasset, faller antakelig sammen med frykten for å gjøre «en dårlig» investering. Dersom ikke kunsten er av kvalitet likevel – da er jo pengene bortkastet og innkjøpskomiteen moden for en gransking! Om noen kan lage kunst med datostempling for holdbarhet (hundre år fram eller så) og gi en tilhørende statlig garanti for kvaliteten – basert på en folkeavstemning – ville det antakelig falt inn i partiets ideologi og pengepungen blitt åpnet i samme øyeblikk.

Kunst er imidlertid basert på enkeltopplevelser og enkeltpersoners tolkning – utøvers så vel som betrakterens. Kunstsamleren – og finansmannen – Rolf Stenersen uttalte at han aldri kjøpte et bilde han forsto eller skjønte med en gang. Det ville kjedet ham, mente han. Når han hadde «sett hele bildet», hang han dét vekk og et nytt opp. Han var klar til en ny visuell utfordring.

Picasso ble spurt hvordan hans abstrakte bilder skulle tolkes. Han svarte «skjønner du hva fuglene synger?» Svaret ble negativt og multikunstneren repliserte »men det er jo vakkert likevel!».

Det er her FrP tar feil når de sier at markedet skal bestemme. Markedet har aldri bestemt. Mesenene bestemmer. Kompetente kjøpere bestemmer. De er ikke markedet i kraft av et volum. Det er de få dristige som har, og ser, ansvaret for å bringe kunsten videre som bestemmer sammen med de gode, kompetente, produktive kunstnerne. Slike kjøpere (ikke nødvendigvis investorer) ser også nødvendigheten av å stole på kunstnerne – og være våkne nok til å satse uten holdbarhetsgaranti, men med kompetanse og kunnskap!

«Ordet kunst kommer av å kunne,» sa maleren, politikeren og kunsthistorikeren Håkon Stenstadvold. «Hadde det kommet av å ville, hadde det het villst. Det er mye villst omkring for tida,» la han til.

Kunst er ikke for amatører – og neppe for politiske komiteer heller. Men i Norge kan kunsten neppe greie seg uten de siste.