May-Britt og Edvard Moser er en av de fremste representanter for en av sivilisasjonens tre viktigste institusjoner, vitenskapen. Foto: Øystein Norum/Dagbladet
May-Britt og Edvard Moser er en av de fremste representanter for en av sivilisasjonens tre viktigste institusjoner, vitenskapen. Foto: Øystein Norum/DagbladetVis mer

Markedet, vitenskapen og demokratiet er sivilisasjonens bærebjelker

Det er ikke brunost og bunad som gjør Norge så herlig.

Kommentar

I individualismen og konkurransens tidsalder, er det lett å glemme at det er kulturen vi lever i som gjør det mulig for oss å leve så gode liv som vi lever.

Mennesker er bygd av den samme materien uansett hvor de blir født, men har likevel radikalt ulike livsløp. Vi ser at de som lykkes har høy intelligens, arbeider hardt og innehar riktige holdninger, og tror det er disse egenskapene som er ingrediensene i sivilisasjonens framskritt.

Men det har alltid eksistert mennesker med disse egenskapene. Likevel ble ikke livene til menneskene bedre på tusenvis av år. Det er først de siste hundre åra at vi startet på en vekstperiode verden aldri har sett maken til. Den har fortsatt til den dag i dag, og gjort oss så mye rikere, tryggere og friskere, at det ville vært helt umulig å tenke seg for våre forfedre.

Hentet fra The Commentator
Hentet fra The Commentator Vis mer

Det var et kulturelt skifte som radikalt endret vår tilværelse. Noen kulturer og kulturelle trekk gir opphav til framskritt, mens andre ikke gjør det. Det handler ikke om brunost, Kvikk Lunsj og bunaden. Det kan ha startet med de store religionene, som spredte ideer om individualisme og fellesskap mellom folk utenfor klanen. Men religion er ikke lenger en nødvendig del av en vekstkraftig sivilisasjon. Snarere er det grunn til å tro at religion står i veien for framskrittet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er spesielt tre sentrale institusjoner som er essensielle for å skape velstand. Det er vitenskapen, markedet og demokratiet.

Det er mange måter å tilegne seg kunnskap om verden på, men den overlegent beste er vitenskapen. Grunnen til det er at kunnskap er vanskelig å tilegne seg. Vi er tross alt bare mennesker og verden er svært komplisert. Mennesker har alltid forsøkt å forstå verden rundt oss, men vitenskapen gjør det på en systematisk, etterprøvbar og kumulativ måte. Vitenskapen er i korte trekk en feilkorrigeringsmekanisme.

De dårligste teoriene blir sjaltet ut, de beste teoriene blir modifisert til å tilpasse seg ny kunnskap, og den beste teorien er den som står igjen når alle andre er blitt forkastet. Vitenskapen er en kultur hvor det å kritisere hverandre er en dyd, hvor det er greit å ta feil, så lenge du tar feil på en informativ måte. På sitt beste fungerer en dannet samtale, om den skjer rundt middagsbordet eller i offentligheten, på samme måte.

Markeder er en annen sentral institusjon. Den gjør det mulig for oss å bytte arbeid og ting med andres arbeid og ting, slik at vi alle blir bedre stilt. Det muliggjør spesialisering ved at jeg slipper å skaffe meg alt det jeg trenger ved egen arbeidskraft.

Når vi spesialiserer oss så kan vi bli virkelig gode på én ting, noe som øker vår produktivitet og dermed hva vi kan produsere av varer og tjenester. Markedet tvinger også forbrukere, arbeidstakere og produsenter til å avsløre informasjon som de nødig vil dele, som hva ting koster, hva vi egentlig er villig til å arbeide og betale for.

Men markedet er også en feilkorrigerende mekanisme. Ingen av oss kan spå om framtida eller ha fullstendig oversikt over folks behov. Men markedet er en mekanisme som belønner dem som traff. Det kan ha vært ferdigheter eller flaks, ofte er det en blanding, men de som tilbyr varer og tjenester som folk ender med å etterspørre overlever den brutale kreative destruksjonen. Det er denne uforutsigbare prosessen vi kaller innovasjon.

En siste institusjon er demokratiet. At folk får en lik stemme over de avgjørelser vi må ta i fellesskap er selvfølgelig et gode i seg selv. Men også demokratiet er en feilkorrigerende mekanisme, som over tid styrker sannsynligheten for at politikken som føres er i tråd med det folket ønsker.

Hver velger har lite informasjon, både om hva politikerne gjør og hva de får til, men gitt at politikerne må møte velgerne i valg har de et insentiv til å gjøre sitt beste for å tekke store deler av folket. I tillegg vil politikere som vil godt, men feiler, bli kastet fra tronen når de ikke evner å levere.

Det er ikke bare i disse tre sfærene feilkorrigering er nødvendig. Det gjelder både i vår personlige utvikling, på arbeidsplassen og når ideer brytes i den offentlige debatten. Vi har ingen garantier for at disse feilkorrigerende institusjonene vil opprettholdes. Demagoger og populister kan forsøkte å diskreditere flere av dem.

Det er derfor desto større grunn til å hegne om det åpne samfunnet. Både vitenskapen, markedet og demokratiet tvinger oss til å leve med usikkerhet. En diktator som erstatter markedet og vitenskapens usikkerhet med planstyre og ideologiens enkelhet kan virke appellerende, men det vil aldri virke. Det vet vi av erfaring, men nå vet vi også hvorfor. Det er bare feilkorrigerende mekanismer som over tid fremmer det nødvendige framskrittet.