Markedets håpløshet

Et liberalisert marked for kraft og teletjenester skaper ikke konkurranse, men monopoler som presser prisene i været.

Det forhold at norske kraftpriser plutselig ligger på europatoppen, har fått flere til å stille spørsmål om innføringen av et liberalisert marked for salg av kraft fungerer til beste for forbrukerne og allmennheten. Med de mange sammenslåingene og oppkjøpene de siste årene, blir det mer og mer illusorisk å tro at konkurransen mellom de ulike selskapene skal bli reell. Samtidig med dette viser en fersk rapport fra Post- og teletilsynet at konkurransesituasjonen også innenfor telekommunikasjoner er ganske uvirksom. Markedet for fasttelefoni domineres fullstendig av Telenor, mens duopolet Telenor og Netcom preger markedet for mobiltelefoni. Akkurat som de store kraftprodusentene skummer Telenor fløten av markedet mens aktørene som har etablert seg som videreselgere av henholdsvis kraft og tellerskritt, opplever dårlig lønnsomhet. Offentlige reguleringsmyndigheter samt ledende politiske partiers resept på problemene synes utelukkende å være å finne mekanismer for å øke konkurransen. Spesielle trekk ved kraft- og telesektorene gjør imidlertid denne strategien håpløs.

Mitt argument er at når det gjelder de store infrastrukturene, viser erfaringene fra Norge og andre land at reguleringsmyndighetene ikke greier å skape virksom konkurranse. Slik en har strukturert de store infrastruktursektorene, blir det å terpe på mantraet «mer konkurranse» aldri mer enn et Don Quijotisk løp etter vindmøller. Sett i forhold til de største utfordringene innenfor både kraft- og telesektorene (senke energiforbruket, bredbåndsutbygging), vil det eksisterende regimet dessuten bære oss i gal retning. Derfor må vi finne andre reguleringsregimer som bedre kan ivareta innovasjon og næringsutvikling, forbrukerinteresser og samfunnsøkonomiske hensyn, enn det nåværende.

Gjennom salg av kommunale kraftselskaper og en rekke sammenslåinger, har det i løpet av få år skjedd en stor konsentrasjon innenfor den nordiske kraftsektoren. Fire store selskaper, svenske Vattenfall og Sydkraft, svensk-finske Birka Energi, og norske Statkraft, kontrollerer i dag 70 prosent av all strømproduksjon i Norden. Hvis disse selskapene samarbeider eller ser verden på samme måte, da har de full kontroll over markedet. Gjennom det stadig bedre overføringsnettet til det kontinentale Europa, kan dessuten overskuddskraft selges der fortjenesten er best.

Resultatet av liberaliseringen er dårlig for forbrukerne. Vi opplever den fullstendig uholdbare situasjonen at et fundamentalt samfunnsgode som elektrisk strøm for en gjennomsnittshusholdning plutselig går opp fra rundt 10000 til 14000 kroner i året. De store prisøkningene skal ifølge kraftselskapene være et resultat av at fyllingsgraden i landets magasiner er litt under normalen. I realiteten er forbrukerne nå prisgitt kraftbørsspekulantene og de store kraftselskapenes kortsiktige markedsmanipulasjoner. Populistiske forslag for å bøte på problemene, som regjeringens vedtak om å senke elavgiften med ett øre, betyr sannsynligvis at leverandørene henter ut gevinsten ved å øke prisen ytterligere.

Ikke bare ut ifra forbrukerinteresser, men også ut fra det som må være den største utfordringen innenfor kraftsektoren, senking av energiforbruket, virker liberaliseringen direkte uheldig. Mens forpliktelsene til ledelsen i de tradisjonelt offentlig eide kraftselskapene ble definert i et krysningspunkt mellom lokale næringsøkonomiske behov, forbrukerinteresser, ansattes interesser, leverandørinteresser og behovet for å saldere budsjettet i skrantne offentlige kasser, blir ledelsens forpliktelser under det nye markedsregimet primært definert ut fra aksjeeiernes interesser. Aksjeeieres interesser er som kjent å selge mest mulig og/eller å maksimere prisen per enhet. Dette gjenspeiles for eksempel i prisstrukturen til landets største kraftleverandør, Fjordkraft. Det nylig etablerte selskapet innførte en fastavgift for å belønne de som bruker mye strøm. All innovativ evne i det nye kraftmarkedet synes å gå i retning av å bygge stadig større selskapskonstellasjoner, legge til rette for miljøødeleggende gasskraftverk, og å spekulere i markedsmarginer på kraftbørsen, heller enn å satse på ENØK og teknologiutvikling for å skape en mer bærekraftig fremtid for oss alle.

Det liberaliserte telemarkedet er i likhet med kraftmarkedet karakterisert av at utvikling og innovasjon kanaliseres i feil retning. Dessuten er det nærmest umulig å skape en virksom konkurranse i sektoren.

Hovedgrunnen til problemene er at politikerne som vedtok å liberalisere, ikke tok høyde for den fundamentale forskjellen det er mellom tjenesteytelse til forbrukerne og utbygging og drift av infrastruktur. Disse politikerne hadde urealistiske forventninger om effektene av innføring av konkurranse i sektoren.

Mens det å sikre en teknologisk avansert, pålitelig og effektiv infrastruktur fordrer planlegging og investeringer over lang sikt, krever tjenesteproduksjon en dynamisk tilpasning til aktuelle og virtuelle behov. Siden privatmarkedet og utbygging i distriktene gir langt mindre avkastning enn bedriftsmarkedet, risikerer en at utbyggingen her blir skadelidende. Med tanke på den største utfordringen i dag, utbyggingen av et landsomfattende bredbåndsnett, er det uheldig at en også har privatisert telenettet. Det som for det privatiserte Telenor er bedriftsøkonomisk lønnsomt, er ikke nødvendigvis samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Det faktum at Telenor har kontroll over fastnettet, og sammen med Netcom behersker mobilnettet, er direkte skadelig for den konkurransen som finnes i telemarkedet. Tjenesteleverandørene som i prinsippet skal konkurrere på lik linje med Telenor og Netcom om samtaletrafikken, er henvist til å bruke de samme selskapene som leverandører av infrastruktur. Den dårlige lønnsomheten i bransjen for andre enn Telenor, foruten de mange og langvarige konfliktene mellom leverandørene av infrastruktur og tjenesteprodusenter som Enitel, Tele2 og Teletopia, tyder på at det trengs en radikal reorganisering.

De problemene vi har i Norge etter liberaliseringen av de store infrastrukturene, er på ingen måte unike. Hvis vi går til «foregangslandet» Storbritannia, som konkurranseutsatte telesektoren allerede i 1981 og privatiserte i 1984, ser vi at heller ikke der er konkurranse særlig virksomt. Akkurat som i Norge virker stadige konflikter mellom British Telecom, og reguleringsmyndighetene og konkurrenter, hemmende på utviklingen i sektoren.

På bakgrunn av erfaringene med vel 15 års markedsregime, skrev en av de tidligere topplederne innenfor British Telecom, John Harper, en bok der han gikk gjennom utviklingen. Til tross for at John Harper selv var en pådriver for liberalisering og privatisering, konkluderer han nå at en radikal omstrukturering av sektoren er nødvendig. I motsetning til mange andre, som roper på mer effektiv regulering, konkluderer han at reguleringen heller må bli mindre omfattende. OFTEL, som ofte er sett som et eksempel for andre land, virker stadig mer hemmende på BTs utvikling samtidig som de ikke greier å skape virksom konkurranse. Harpers hovedkonklusjon er å trekke infrastrukturen ut fra konkurransen, og heller gjøre infrastrukturen til et andelslag der staten og alle aktører i bransjen kan kjøpe andeler (som ikke kan omsettes). Samarbeid kan sikre utviklingen av en infrastruktur i både allmennhetens og hele bransjens interesse, samtidig som det legger forholdene til rette for ytterligere deregulering og skjerpet konkurranse innenfor tjenesteproduksjon.

Gitt at staten ennå er majoritetseier i Telenor og at det offentlige indirekte eier mesteparten av kraftsektoren, har vi bedre muligheter enn i Storbritannia til å gjennomføre det Harper foreslår. Det kan sikre større innovasjon i sektorene samtidig med at forbrukerne og allmennhetens interesser ivaretas bedre enn under dagens håpløse markedsregime.