Markedsliberale Norge

Det er gode tider for dårlig nytt. Finanskrisen kom brått, men ikke uventet. Nok en gang kan det se det ut til at Norge likevel er heldige, og unngår de verste effektene av uroen internasjonalt. Finansminister Kristin Halvorsen hevder at det kommer av at Norge har kontrollert og styrt markedet i større grad enn for eksempel USA har gjort. Det er uttalelser som passer bedre med SVs program enn med virkeligheten. Norge regulerer ikke mer enn USA. Men kanskje regulerer vi markedet bedre, med reguleringer som fremmer, ikke hemmer, markedet.

Økonomer og forståsegpåere er ikke enige om hva årsakene til krisen er. Noen skylder på kapitalistene, deres grådighet, og deres manglende evne til å se en boble før den sprekker. Andre mener myndighetene bør ta på seg brorparten av skylden, enten fordi de førte en lavrentepolitikk, hadde for store budsjettunderskudd, påla bankene å låne penger til dem som ikke hadde råd til å betale tilbake, eller fordi reguleringene ikke var gode nok.

Debatten om hvorvidt det er staten eller markedet som har skylden for krisen blir lett en debatt om høna og egget. Det er liten tvil om at verken markedet eller amerikanske myndigheter har hatt sin glansperiode de siste ukene. Likevel har den norske finansministeren allerede konkludert med at det er mer og strengere regulering som skal til for at amerikanerne skal oppleve «norske tilstander» – det vil si finansiell fred og harmoni.

At det er noe tidlig å konkludere med at Norge vil slippe billigere unna er én sak. Men viktigere: Hvis vi skulle være så heldige, er det neppe fordi vi har tøylet kapitalismen mer enn amerikanerne har gjort.

Den kanadiske tankesmien Fraser Institute utgir hvert år rapporten «Economic Freedom of the World», som rangerer land etter graden av økonomisk frihet. Rapporten inneholder en indeks som viser hvor markedsliberale forskjellige land er. Jo bedre score, jo større økonomisk frihet for innbyggere og næringsliv. Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke for mye ut av slike rangeringer. Men rapporten viser en del interessante funn som setter finanskrisen og Norges posisjon i et nytt og spennende lys.

Først har vi en bred kategori som tar for seg kredittmarkedsreguleringer, altså hvor streng kontroll og styring det er med kredittmarkedet (det markedet som nå opplever mest uro). Kategorien dekker for eksempel bankeierskap, konkurranse og hvor stort ansvar som pålegges private kontra offentlige aktører.

Ut fra Halvorsens logikk bør USA ligge høyere og altså være mer markedsliberalt enn Norge er. Det er ikke tilfelle. USA er langt unna å være det mest markedsliberale landet i verden, men kommer på en 23. plass. Fem plasser høyere ligger Norge. Ifølge denne rangeringen har Norge altså et mer markedsliberalt kredittmarked enn USA. Det samme har Finland og Island.

Denne rangeringen kan selvfølgelig skyldes målefeil eller at «feil» indikatorer er valgt. Men bildet viser seg på flere områder: I kategorien næringslivsreguleringer, som søker å beskrive hvor tett myndighetene styrer og kontrollerer næringslivet, er USA på en 25. plass. De to frieste landene, eller de mest «markedsfundamentalistiske», om du vil, er Island og Finland. Danmark er nummer 5, Sverige nummer 10. Norge kommer på en 13. plass. Igjen: Norden og Norge regnes for å ha en friere, mindre regulert økonomi enn USA.

En indikator viser hvor mye tid og krefter næringslivet bruker på å følge reguleringer og rapportere til myndighetene. Norge er på 25. plass, mens USA er på en 37. plass. En annen variabel tar for seg hvor gode reguleringene og standardkravene er: Norge kommer på 16. plass, USA på 18. Bildet er altså klart: Norge er antakelig mer markedsliberale enn USA på en del viktige områder relatert til finanskrisen.

De to siste funnene illustrerer også et annet viktig poeng. Norge har ikke nødvendigvis mer regulering av økonomien, men vi har kanskje bedre regulering på en del områder. Gode reguleringer sikrer åpne markeder og like spilleregler, og reduserer risiko og usikkerhet. Gode reguleringer forbedrer markedet, de står ikke i veien for at markedet skal fungere.

Reguleringer som fungerer godt i én situasjon kan skape problemer i en annen. For å ta ett åpenbart eksempel: I det amerikanske markedet er det slik at lånet følger huset, slik at en som har lånt for mye, kan flytte ut og overlate problemet til banken. I det norske markedet, derimot, følger lånet personen, som risikerer å gå personlig konkurs hvis hun låner mer enn hun har råd til. Ingen av disse reguleringene kan sies å være betydelig mer markedsvennlig enn den andre, men det kan nok synes som om den norske reguleringen har vært bedre til å møte problemet vi har stått overfor nå. Nordmenn har ikke på samme måte blitt oppfordret til å låne for mye. I en annen situasjon vil kanskje det amerikanske systemet fungere best.

Dette er viktige innsikter når politikerne nå med stor sannsynlighet vil komme med forslag til nye reguleringer for å hindre at markedet går inn i nye kriser. Som vi har sett kan markedet av og til svikte. «Markedet er en god tjener, men en elendig herre,» sa Jens Stoltenberg i trontaledebatten. Det samme kan selvfølgelig sies om staten. Vi har sett hvordan amerikanske politikere har slitt med å enes om fornuftige tiltak.

Frie markeder innebærer både oppgangstider og nedgangstider, fordi menneskene er frie, og frie mennesker gjør mye riktig og noe feil. Men også i mindre frie markeder oppstår skjevheter. Oljekrisen var et godt eksempel på det, og Kåre Valebrokk har nylig hevdet at den norske bankkrisen oppsto fordi renten ble holdt kunstig lav. Myndighetene kan umulig forutse og regulere seg unna alle framtidige kriser. Vi ser nok en gang at næringslivet har presset myndighetene til å innføre reguleringer som passer dem. Reguleringer skaper rom for særinteresser og spesialprivilegier.

Ofte vil det derfor være mest fornuftig å ta ett steg tilbake og la markedene virke. Krisene tenderer til å gå raskere over når aktørene står friere til å justere seg inn. Dessuten er det oppgangstidene som dominerer i de frie markedene. Friere markeder gjør oss rikere på sikt. Når mange nå klandrer markedsøkonomien for nedgangen, indikerer vel det at markedsøkonomien også bør få noe av æren for oppgangen vi har hatt de siste åra.

Norge er en vellykket kapitaliststat. På mange områder lar vi kapitalismen fungere fritt – friere enn de aller fleste andre land, også USA. Norge har ikke veldig mange reguleringer, men de reguleringene vi har er, relativt sett, gode. Om vi ble mer klar over dette ville det kanskje også komme noe godt ut av finanskrisen.