FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Postmannen ringer bare to ganger i uka:

Markedsøkonomien har funnet et nytt område for utbytting: Vår oppmerksomhet

En tidsreisendes bekjennelser: Fortida var kjedelig.

Meninger

Jeg skal ikke ljuge for dere som er for unge til å ha opplevd 1970-tallet: Det var verre. Vi kledde oss som klovner, men ellers var det dørgende, tennerknasende kjedelig. Vi brukte det meste av tida på å vente, ofte på ting som ikke nødvendigvis kom til å skje. Vi satt i gangen, ved et telefonapparat som satt fast i veggen, og ventet på at noen kanskje skulle ringe. Vi sto på perronger og ventet på noen som kanskje ikke engang satt på toget, men som ikke hadde noen måte å gi oss beskjed om det.

Vi ventet på at det skulle bli mandag sånn at vi kunne drikke melk igjen. Det fantes en tv-kanal, to hvis du bodde langs svenskegrensa. Det fantes en radiokanal, hvor gamle menn knirket om været og pop var begrenset til de siste åtte minuttene av den ukentlige Ønskekonserten. Vi ventet på nye filmer på kino, noen ganger i ett år, og etter at de hadde gått på kino, kunne vi ikke se dem igjen selv om vi ville.

I tillegg var vi redde for atomkrig og verdens ende. Syttitallet var som nå, men mye treigere.

Når vi som er for eksempel 57 år gamle snakker så mye om fortida, er det ikke fordi vi foretrekker den framfor samtida. Det er fordi vi forstår fortida bedre. Vi ser at samtida på mange måter er raskere og bedre enn det som har vært, og vi er overveldet av forandringene som er kommet i løpet av vår levetid. For meg kjennes det stadig oftere som om jeg ikke har levd gjennom disse årene, men tatt en snarvei hit, gjennom et ormehull, reist hit i en tidsmaskin, nettopp steget ut av kapselen og nå går omkring og undres over denne fremmede tida jeg er kommet til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det framtida lovet, var at alt skulle bli blankt og gjennomsiktig. Vi skulle få raskere transport, smartere maskiner og en utdanning hvor vi satt hjemme og snakket med tv-en. Noe av dette slo til.

Vi reiser fortere, men ikke fordi togene går fortere enn før. Det er fordi veiene er blitt rettere og lagt gjennom fjell. (Dessuten er veiene bare raskere når det ikke er byggearbeider eller påske.)

Maskinene er helt klart blitt smartere, og har foreløpig ikke ambisjoner om å overta makta i samfunnet, eller så skjuler de dem godt. Det er et politisk ønske at posten skal bli enda langsommere.

Dette er ikke fordi noen ønsker at brev og aviser skal komme sjeldnere, men fordi folk flest bruker Facebook til å gratulere hverandre med dagen. Kanskje vi var gjerrigere før. Ingen gadd spandere et frimerke for å skrive til en man kjente og fortelle vedkommende at han/hun var fantastisk.

Stadig mer av skolegangen foregår ved at elevene sitter med hver sin skjerm, men de må fortsatt sitte sammen med 28 andre barn i et dårlig ventilert rom. Selv nettet har blitt noe annet enn det vi ble lovet da det var nytt.

Medieteoretikeren Douglas Rushkoff, som meldte seg av Facebook allerede i 2013, av samme grunner som folk melder seg av nå om dagen, sier det sånn: «The Internet was something that made more time for us». Man kommuniserte på samme måte som nettet fungerte: asynkront, skritt for skritt, utenfor tiden.

Selv Internett innebar den gang at man måtte vente. Folk tok seg tid til å tenke og formulere og virket derfor smartere enn de egentlig var. Nå er det nettet som bruker oss, sier Rushkoff i en allerede fire år gammel YouTube-video. Markedsøkonomien har funnet et nytt område for utbytting: Vår oppmerksomhet. Hjernen er de nye koloniene. Det er ikke lenger mennesket som bruker nettet, sier Rushkoff, det er de nye real time-applikasjonene som bruker oss og holder oss online, på et beredskapsnivå som tidligere var forbeholdt brannmenn og ambulansepersonale.

Hvis vi hadde gjort det samme for beina våre som vi har gjort for hjernen, kunne det sett ut som følger: Mennesket finner opp tredemølla, bygger den slik at alle får hver sin og tilbringer deretter mesteparten av sin voksne tid på den.

Vi får beinmuskler av en annen verden, men det fins en del ting vi ikke lenger får gjort. Som forfatteren Douglas Coupland sier «I miss my pre-Internet brain.» Dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg føler meg fremmed i samtida:

Jeg er omgitt av stadig flere mennesker som ikke har brukt en hjerne før Internett. Det later til at tingene vi gjør hver for oss, i privat regi, akselererer stadig raskere, mens det vi gjør kollektivt og offentlig sakker akterut. Bredbåndet blir bedre mens postmannen snart bare kommer to ganger i uka. Dette er merkeligere for oss som en gang skrev brev enn for dere som aldri har gjort det. Bær over med oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook