«Markens Grøde». Et framtidsbilde.

Knut Hamsuns fortelling om markgreven Isak Selanrå har i vinter utspilt seg for fulle hus på Nationaltheatrets scene. Torva som er spadd opp av scenegulvet understreker et budskap som professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen har karakterisert som kitsch, «hvor snørr og tårer forveksles med tragisk storhet.»

Og slik er det forbausende lett å lese Hamsuns nobelprisroman. En reaksjonær lengsel mot det lokale markedets tid, som i beste fall tilhører forfatterens egen barndom. Men mer enn noe annet verk av Hamsun, er det viktig å forstå «Markens Grøde» ut fra de omstendigheter romanen ble unnfanget under. Verdenskrig, dyrtid og mangel på både jord og grøde. En situasjon som kan gjenta seg om den miljøkatastrofe som er varslet inntreffer. Historien om Isak Selanrå kan gjøre den politiske idioten Hamsun til profet.

I Dagbladet 5. mai satte Henrik Thune fokus på den ungarske jøden og økonomen Karl Polyani, og hvordan hans hovedverk «The great Transformation» forklarer nasjonalisme som en konsekvens av globalisering. Polyanis verk, utgitt i 1944, tydeliggjør også som «Markens Grøde», hvordan bondestanden den gang som nå ble ofret på frihandelens alter.

Polyani tok utgangspunkt i den forrige økonomiske globaliseringsbølgen som nådde sitt høydepunkt på 1850-tallet, blant annet som et resultat av at Storbritannia hadde innført frihandel på korn. Det markedsliberalistiske credo, laissez faire, som var denne økonomiske politikkens ideologiske bakteppe, ble med vekslende hell forsøkt opprettholdt helt fram til andre verdenskrig. Dette skapte uro og store sosiale konflikter; særlig ble bøndene hardt rammet gjennom lavere matvarepriser og dyrere innsatsfaktorer. Det er ingen tilfeldighet at det var russiske bønder, og ikke arbeiderklassen som utløste den russiske revolusjonen i 1917, for øvrig samme år «Markens Grøde» utkom.

I USA førte frihandelen til at store grupper av arbeidere som tidligere hadde hatt sitt virke innenfor småbruksnæringen, ble til horder av vagabonds. En situasjon som Jack London og John Steinbeck igjen gjorde stor litteratur av. Bønder som ble fanget under markedets lover, fikk det vanskelig. De som kunne være mest mulig uavhengig og sjølberget, klarte seg bedre. «Markens Grøde» kan innenfor denne forståelsesrammen leses som Hamsuns forsøk på å gi et løft til en bondestand som var presset fra flere kanter; økonomisk, politisk og kulturelt.

Det er ikke vanskelig å se at denne settingen har aktualitet også i dag. Og det er ikke bare norske bønder som strever under dagens frihandelsregime: I Ungarn holdt det ungarske småbrukerpartiet nasjonal bønnedag for å holde ungarsk jord på nasjonale hender før landet ble EU-medlem. I India har det utviklet seg en selvmordsbølge blant bøndene, fordi også de utkonkurreres av billig importert mat. Som i 1917 rammer frihandelen bondestanden i en rekke land.

Det industrielle oppsving som finner sted i Hamsuns «Markens Grøde», står som en kontrast i forsøket på skildre en idyll som forfatteren gjerne vil tro på, men som han aldri makter å tro nok på. Resultatet blir et verk med dobbel bunn. For som forfatterens alter ego, spekulanten og teoretikeren lensmann Geissler, både tvilte og trodde Hamsun på jordbrukets potensial. I en slags programartikkel på det norske landbrukets vegne, «Et ord til os» fra 1910, hadde Hamsun tatt et voldsomt oppgjør med den ukultur han mente den norske bondestand var infisert av. Globaliseringen hadde gjort bonden sløv. Bonden var blitt til en nisse som sto med lua i hånden og åpnet grinda for turister. Hvis han ikke var utvandret i den tro at Norge, som Hamsun skriver, kunne «faa Kornet fra Ægypten».

Men Hamsun anno 1910 vet lut: «Vi skal tappe vore Myrer, plante Skog, kolonisere det vældige Nordland.» Året etter flyttet Hamsun selv tilbake til sitt barndommens rike på Hamarøy for å etablere seg som bonde. Det gikk ikke så bra. Å skrive «Markens Grøde» viste seg langt mer innbringende enn å drive den. Slik det fortsatt kan være for den polare forfatter som forsøker å leve ut en livsløgn om seg selv som bonde. Nordland er Arktis, ikke Skåne, og ligger i en natur som er omgitt av mer berg, stein og fjell, enn frodige åkrer i åpne landskap. Men ennå finnes det myrer og upløyd mark, ikke bare i det oververnede Nordland, men over hele den Nordkalotten som store menn har sett som en nasjonal redning, lenge før Hamsuns tid.

For det er jo Carl von Linnès år i år, den svenske botanikeren og vitenskapsmannen som etter sin reise på Nordkalotten i 1741 kalte Lappland for Nordens Peru. I ei tid da Sverige etter Karl XII`s utarmende krigføring slet med mangel på det meste, samtidig med at stormaktene kontrollerte verdenshandelen, så Linnè nordområdene som et voldsomt potensial. Planter og arter ble fraktet hjem i tusentalls, i den tro at noe av dette skulle eskalere i plantasjeaktige proporsjoner. Det ble med drømmen. Det finnes ennå ingen teplantasjer i Norrland. Det er fortsatt ikke varmt nok. Ennå.

For historien gjentar seg. Den tørken som nå herjer i deler av India, Sør-Amerika, Australia og Afrika, når en dag også våre breddegrader. Ikke klimatisk, men i form av en folkevandring som i verste fall kan ende med krig. Norske turister på Kanariøyene har sett en forsmak på noe som kan komme ut av alle tenkelige proporsjoner. Vår trøst blir at mennesker fra tidenes morgen har flyttet etter klimaet og dets forandringer. Landskap har blitt erobret, kultivert og dyrket.

Hamsuns mantra om å «kolonisere det vældige Nordland» viste seg å slå til i fullt monn. I mellomkrigstida ble 1800 nye bruk reist, mer enn i noe annet fylke. I dag ligger mye av dette brakk og gror igjen. Nyrydning kan igjen bli en nødvendighet, men under helt andre vitenskapelige forutsetninger enn hva arkitektene bak de mange koloniseringstiltakene i mellomkrigstida kunne forutse. Ved en fjellgård på min hjemplass i Saltdal, ble det etter 1. verdenskrig dyrket korn og poteter 400 meter over havet. Som en plikt, ikke av dyd, men av lov og nødvendighet.

Produksjon av biobrensel, ødelagte næringskjeder i havet, land under vann, folk på flukt over kontinentene og en jordbruksindustri som ifølge FN`s klimapanel er den største CO2-verstingen av alle. Alt peker tilbake mot tider hvor såkalt uegnet dyrket mark ble å regne som en garanti for å overleve. De som tar jernbanen fra Flom til Finse, kan se hvordan Norge er skrudd sammen av åkerlapper på selv den mest karrige knaus. Vårt utskjelte jordbruk er vår arv og vårt håp. Men, ikke i form av lange monologer fra vår nasjonale hovedscene, som kitsch, eller som myten om bønder med sugerør i statskassa.

I miljøapokalypsens tidsalder framkalles «Markens Grøde» på nytt som en roman om kapitalismens begrensning i en vanskelig tid. Vårt største nasjonale epos ved siden av Ibsens «Peer Gynt» framstår med mer gyldighet for framtida enn hva det oljemette Norge er villig til å ta innover seg. I et brev til sin forlegger kalte Hamsun «Markens Grøde» for «et Varsku til mitt Slægtledd». Advarselen er fortsatt gyldig.

«Vårt største nasjonale epos ved siden av

Ibsens «Peer Gynt» framstår med mer gyldighet

for framtida enn hva det oljemette Norge er villig

til å ta innover seg.»