Marley i kulda

Bob Marley fortjener bedre enn dette. Den norske hyllestplata er preget av lettvinte løsninger og hjelpeløst folkelige tolkninger av reggaeguden 20 år etter hans død.

Marleys budskap og sanger har utvilsomt universell virkning den dag i dag, noe både Marleys egen produksjon og hyllestplatene «Chant Down Babylon» (1999) og Bill Laswells «Dreams Of Freedom...» (1997) beviser.

Problemet med «Inn fra kulda» er at låtene låter mye dårligere enn i Marleys varme originaler. Marley hverdagsliggjøres og banaliseres på denne plata. Hans helende kraft forsvinner på rekordtid når Ole Ivars synger «Nå går det for meg» («No Woman No Cry»), Banana Airlines gjør «Jamming» til «Skramling» og Anita Skorgan forteller at «Utenfor er det kaldt» («Coming In From The Cold»). Artistene gjør så godt de kan, men det er sjelden godt nok. Låtene mister sin tidløse kulhet, sin oppriktighet og sin dybde. Og de aller fleste av nytolkningene er blottet for den poetiske livsnerven og den voggende magien vi elsker Marley for.

Unntakene: Odd Børretzen og Lars Martin Myhre som gjør «Is This Love» til sin egen nostalgiske skolevise, rapperne Definite og Apollo med en kontant og gatesmart versjon av «I Shot the Sheriff» («Jeg skjøt snuten»), Henning Kvitnes' hudløse arbeidervisetolkning av «Redemption Song» («En frelsessang») og til sist: Ketil Bjørnstads flotte og musiserende dub-lek med «Natural Mystic».