Marsdals merkelige verden

KRITIKKEN MOT SV: Mandag 21.11 leverer Attac-leder Magnus Marsdal et nærmest delirisk forsvar for venstreopposisjonen i SV. Ifølge Marsdal er de SV-erne som nå protesterer mot sin egen regjering de virkelige heltene i dagens Norge. Marsdals analyser er som alltid preget av opphetet skolevalgsretorikk mot det borgerlige samfunnet. Ifølge Marsdal er kritikken mot venstreopposisjonen i SV et tegn på at den norske pressen har gått fra å være partipresse til ettpartipresse. Derfor har Akersgata innledet en småborgerlig «skikk og bruk-kampanje» for å skape total lydighet i SVs rekker. De fleste andre vil vel hevde at det å demonstrere mot seg selv i regjering vil skape negativ medieomtale uansett hvordan du vrir og vender på det. Men som vi skal se er Marsdals verden noe helt for seg selv. En ting er at Marsdal serverer usedvanlig pinlige medieanalyser. Men spørsmålet jeg stiller meg er: Hvorfor i all verden skal Attac mene noe om dette? Hvorfor skal Attac gå ut og forsvare venstreopposisjonen i SV? Jeg var selv med på stiftelsesmøtet til Attac og har hele tiden støttet organisasjonen. Etter Marsdals siste utspill har jeg virkelig begynt å lure på hvor smart det var. De av oss som trodde Attac jobbet tverrpolitisk for en mer rettferdig internasjonal økonomi har tydeligvis tatt feil. Nå for tiden innebærer medlemskap i Attac ubetinget støtte til venstreopposisjonen i SV. I så fall gidder ikke jeg å være med.

JEG VET IKKE HELT om Attacs nyeste VIP-medlem tidligere finansminister Per Kleppe er helt klar over hva han nå har begitt seg ut på. I Marsdals innlegg fremstår Attac som en heiagjeng for alle som lager bråk i SV. Det kan jeg umulig se for meg at Attac som organisasjon kan stille seg bak. Det virker som Marsdal har begynt å rote sammen rollene som Attac-leder og styreleder i den revolusjonære tankesmien «Manifest». At SV får kritikk for å demonstrere mot seg selv i regjering er forståelig. Jeg og mange andre SV-ere syntes det var direkte pinlig. SV har selv enstemmig valgt å gå inn i regjeringen. Da må partiet også stå inne for regjeringens politikk, selv om man av og til er uenig. Partiets landsstyremøte viste at flertallet i partiet deler denne oppfatningen. Hvis SV skal overleve i regjering må partiet opptre smart og disiplinert. Partiet må gripe fatt i sine egne politiske seire og unngå stadige angrep fra egne rekker. Oppvasken må tas internt. Det jeg ikke fatter er at Attac skal bruke tid på å presentere pinlige medieanalyser og yppe til mer bråk i SV. Det Attac bør bruke tiden sin på er å legge press på regjeringen slik at Attacs krav blir gjennomført. Soria Moria-erklæringen støtter jo mange av Attacs viktigste krav. Det den nye regjeringen har lovet er en styrket velferdsstat og kamp mot privatisering. Det skal gis mindre penger til Verdensbanken og mer til FN. I forrige uke sa Jonas Gahr Støre at han ville vurdere å innføre en flyskatt i Norge. Pengene skal gå til fattigdomsbekjempelse i resten av verden. Dette er muligens første skritt på veien mot en internasjonal valutaskatt, som er et av Attacs kanskje viktigste krav. Det er dette Marsdal bør bedrive tiden sin med fremfor å plage Akersgata med samfunnsanalyser så grunne at de setter hele Attac-bevegelsen i vanry.

NÅR DET ER SAGT, er det slettes ikke merkelig at Marsdal bruken tiden sin på venstreopposisjonen i SV. Marsdal nærer nemlig bare forakt overfor Kristin Halvorsen og det moderate SV som utgjør partiets flertall. Som selverklært revolusjonær betrakter han dem som en gjeng med reformistiske puddinger med dvaske politiske ambisjoner. I et innlegg i SV-avisen Ny Tid rett etter valget omtalte han SVs inntreden i regjering som «nederlagets time». SV tør ikke, ifølge Marsdal, å følge «den modige strategien» som betyr å ikke gå i regjering. I stedet skal partiet bruke tiden på en slags evig seminar som skal «peika forbi nyliberalismen, og fram mot eit betre, meir demokratisk samfunn». En lett omskriving for det vi på godt norsk kaller en sosialistisk revolusjon. Marsdals løsning er derfor at «SV må visa mot til å bryta ut av regjeringa Stoltenberg og gå inn i ein opposisjonsrolle før 2009».Sjefsstrategen Marsdal anbefaler altså SV å begå et slags politisk harakiri. Et rituelt selvmord av regjeringsprosjektet er påkrevd slik at partiet heller kan satse på Marsdals revolusjonære fantasier. Slik er tilstanden i Mardals merkelige verden. Derfor er det forståelig at han er en iherdig forsvarer av Ingrid Fiskaas gjentatte kamikaze-angrep på eget parti og regjering.

MARSDALS ANALYSER både i Ny Tid og Dagbladet viser at han heller bør lede en liten sekt på venstresiden fremfor å lede for en tverrpolitisk bevegelse som ønsker politisk gjennomslag i Norge i år 2005. Hvordan Attac kan se seg tjent med en leder som aktivt predikerer den rødgrønne regjeringens undergang, er for meg en gåte. Derfor foreslår jeg at Marsdal overlater ledervervet til noen som er mer opptatt politiske resultater enn livet i evig opposisjon til det bestående. Så kan kanskje Attac virkelig få til noe de også. Akkurat slik som SV i regjering.