FALSKT BILDE: Bildet av Norge som et eneste stort villaområde, der alt ordentlig arbeid utføres av polakker, litauere og svensker er verken selvkritisk eller avslørende, det er falskt, skriver Marte Michelet. Illustrasjon: Flu Hartberg
FALSKT BILDE: Bildet av Norge som et eneste stort villaområde, der alt ordentlig arbeid utføres av polakker, litauere og svensker er verken selvkritisk eller avslørende, det er falskt, skriver Marte Michelet. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Marte Michelet kommenterer: Nordmenn er ikke herrefolk, og «partysvenskene» er en myte

Svenskejævel.

Meninger

«De kommer og tar jobbene våre. Er det ikke deilig?» Slik lød ingressen på A-magasinets store reportasje om svenske arbeidsinnvandrere forrige fredag. Tittelen var «Herskap og tjenare» og saken gikk over hele 12 sider. Historien om arbeidsmigrantene fra Sverige ble presentert som «en historie om en endret maktbalanse mellom to naboer som elsker å hate hverandre, der nordmannen er den nyrike storebroren».

Utgangspunktet for saken var den svenske spillefilmen «Svenskjävel», som har premiere på norske kinoer denne uka. Den handler om Dino, ei jente i 20-åra som har kommet til Oslo for å jobbe. Hun bor i et skittent, overfylt kollektiv, får tilfeldige timeansettelser gjennom vikarbyråer, spiser papp-pizza og nudler, og går på fylla. Sjablongen på en partysvenske. Når hun brekker armen får hun ikke strøjobber lenger, og vikler seg inn i en svart jobb som barnepike/vaskehjelp/sexobjekt, for en øvre middelklassemann i livskrise.

Filmens kjernereplikk er når Dino sier til et middagsselskap av velstående norske par i 40-åra at svensker ser på Norge «som en slags tilbakestående fetter som vant i Lotto». Regissør Ronnie Sandahl gjentar dette budskapet til A-magasinet: «Min generasjon ser på dere som et herrefolk - rike mennesker man kan få jobb av.»

Det noe veldig, veldig galt her. Både i Sandahls forståelse av Norge, og i den norske selvforståelsen som Aftenposten legger opp til. Begge iscenesetter konfliktene mellom svenske løsarbeidere og det norske arbeidslivet som en - av alle ting - etnisk konflikt. Som en rivalisering mellom nasjoner, der nordmenn skal feire at svenskene jobber «for oss»” på samme måte som vi feirer at Bjørgen slår Kalla i løypa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av de 12 sidene Aftenposten vier til temaet får ikke én svenske ett eneste spørsmål om sine arbeidsvilkår. Har du kontrakt? Hvor lang er den? Hvor lenge har du jobbet midlertidig? Hvor mye tjener du? Hvor ofte jobber du svart mellom oppdragene du får fra bemanningsbyrået? I stedet blir de spurt om hva som «irriterer dem med nordmenn».

Det finnes ikke noe nyrikt, norsk «vi» som har importert 55.000 svensker til Norge for å være vårt tjenerskap. Bildet av Norge som et eneste stort villaområde, der alt ordentlig arbeid utføres av polakker, litauere og svensker er verken selvkritisk eller avslørende, det er falskt.

Ja, den gjennomsnittlige levestandarden i Norge er høyest i Europa. Ja, vi har en oljesmurt økonomi. Men inntektsforskjellene mellom nordmenn er skarpt økende og har vært det lenge. Og de aller fleste nordmenn tjener til livets opphold på akkurat samme måte som de utenlandske arbeidsinnvandrerne. De er snekkere, rørleggere, butikkarbeidere, sekretærer, sjåfører, kokker, servitører og omega-3-selgere de også. Eller sykepleiere og hjemmehjelper. Den største gruppen av svenske arbeidsinnvandrere jobber faktisk i helsevesenet, ikke på kafe.

Forskjellen har vært at arbeidsinnvandrerne nesten bare har fått midlertidige ansettelser. De har utgjort kjernen i det norske prekariatet, den voksende delen av arbeidsstyrken som lever i usikkerhet og aldri får fast jobb. Som skal stå parat til å fylle hull når vikarbyrået ringer, som er villig til å ta lavere lønn, og som sjaltes ut når de blir arbeidsudyktige - brekker armen for eksempel.

Høyresiden ønsker dette prekariat-arbeidslivet velkommen med åpne armer. Denne uka ble Høyre og Frp enige med Venstre og Krf om en endring i den norske arbeidsmiljøloven som vil få dramatiske konsekvenser. De innfører «generell adgang til midlertidige ansettelser». Det betyr at norske arbeidsgivere nå får lov til å ansette folk i midlertidige stillinger, selv om jobben ikke er midlertidig. For eksempel: Sjefens sekretær går av med pensjon, men i stedet for å ansette en ny, fast sekretær får bedriften lov til å erstatte henne med vikar, etter vikar, etter vikar.

Antall faste jobber der ute kommer til bli færre og færre, og stadig flere nordmenn kommer til å bli en del av prekariatet.

For bare noen uker siden sto Norge helt stille i to timer under den landsomfattende politiske streiken mot denne lovendringen. 150.000 norske fagorganiserte deltok. Herrefolket?

I Svenskjävel kommer det en fin-fin løsning på Dinos problemer. Hun kommer inn på kunstskole! Hun realiserer seg selv! Løsningen er altså å forlate arbeidslivet - for bare talentløse tapere arbeider på partysvenske-vilkår.

Regissøren aner også et annet lys i tunnelen, forteller han til Aftenposten. «Takk og lov - alle imperier faller. Det er et tidsspørsmål før det går til helvete for dere også. Om 20 år er det kanskje dere som vasker toalettene til russerne».