DE KRENKEDE: I løpet av 1800-tallet erobret tegninger over alt i Vest-Europa et rettslig frirom for krenkelse som teksten ikke hadde. Kanskje skyldtes det at tegnerne siviliserte sin egen tegnekunst, de tok ytringsansvar, som det heter nå. Foto: AFP/NTB Scanpix
DE KRENKEDE: I løpet av 1800-tallet erobret tegninger over alt i Vest-Europa et rettslig frirom for krenkelse som teksten ikke hadde. Kanskje skyldtes det at tegnerne siviliserte sin egen tegnekunst, de tok ytringsansvar, som det heter nå. Foto: AFP/NTB ScanpixVis mer

Martin Tranmæl fikk 100 kroner i bot for tegning av 12 streikebrytere

Gudleiv Forr om kampen mot karikaturer.

Meninger

Etter attentatene mot Charlie Hebdo i Paris og tegneren Lars Vilks i København i vinter er det blitt utrygt å være karikaturtegner.

Men hvordan var rettstilstanden for karikaturer før ekstremister tok til våpen mot dem?

Eventyrsamling I 1879 måtte Gyldendalske Boghandels Forlag trekke tilbake Asbjørnsens eventyrsamling for å unngå rettssak om en karikaturtegning. Otto Sinding hadde tegnet Fanden med filosofiprofessor Marcus Monrads ansiktstrekk. Han var en konservativ åndens mann som Dagbladet ikke likte, men som professor Rune Slagstad gjenreist som nasjonal strateg.

Gjengitt som Fanden mente han seg imidlertid ærekrenket. Forlaget slapp med skrekken.

[bilde=1, right, six]Dette er den første av fire rettslige prosesser her i landet mot karikaturer som jeg har funnet. Bare i ett tilfelle ble det avsagt rettskraftig dom, nemlig mot redaktør Martin Tranmæl i Social-Demokraten i 1922. Han ble dømt til en bot på 100 kroner for å ha ærekrenket 12 streikebrytere som tegneren Anton Hansen hadde framstilt som stripete hyener.

Dette var under en havnearbeiderstreik og streikebrytere ble kalt «stripete» blant fagorganiserte.

I 1989 og i 2012 ble to mindre aviser først dømt, så frikjent for krenkende tegninger. Slik er rettstilstanden for karikaturer her i landet. Rett og juss er ingen trussel.

Tegninger er dessuten også gitt en spesiell rettsbeskyttelse som er langt sterkere enn for den skrevne tekst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Inntil den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD, begynte å overprøve norsk rett på 1990-tallet, var rettsforfølgelse og dom for krenkelser av ære en tilbakevendende utfordring for enhver journalist og ansvarlig redaktør. I dag er trusler fra ekstremister mot tegnere og den selvsensur det medfører den største trussel mot fri publisering av karikaturer.

Siviliserte egen tegnekunst I løpet av 1800-tallet erobret tegninger over alt i Vest-Europa et rettslig frirom for krenkelse som teksten ikke hadde. Kanskje skyldtes det at tegnerne siviliserte sin egen tegnekunst, de tok ytringsansvar, som det heter nå. Eller kanskje skyldes det at samfunnet ble mer sivilisert, og mer tolerant overfor krenkelser. Eller begge deler.

Momentene er selvsagt mange. Men hvorfor fikk tegninger en annen behandling enn tekst?

[sitat=1, left]En kunsthistorisk forklaring kan være denne: Selv om den satiriske tegnekunst blomstret for alvor etter at sensuren ble opphevet i Europa etter den franske revolusjon og Napoleonskrigene, er det mye som tyder på at tegne- og malerkunsten hadde erobret et stort frirom allerede tidligere, kanskje særlig i overgangen mellom renessanse og barokk.

Selv om potentater i kirke og stat ble utstyrt med stygge og ofte kopparrete fjes og andre skavanker, og slett ikke alltid så videre oppglanset ut, ble kunstnerne og deres kunst tålt. Tekst derimot var farlige greier.

Dette hang trolig sammen med at kunsten ikke ble tillagt den samme tyngde som det skrevne ord. Kunst som kommenterer makten og maktutøvelsen handler om følelser, i motsetning til ord om makten som er knyttet til det intellektuelle. Man kan ikke vente så mye av det som er følelsesstyrt, synes å være tenkemåten.

Lavere status Dette er forestillinger som går tilbake til antikken. Bildet har siden da hatt lavere status enn det skrevne ord, og særlig i renessansen var kunstnerne sett på som fyllebøtter, bråkmakere og litt gærne.

Kunsthistorikerne Margot og Rudolph Wittkower berører dette i sin livfulle bok om kunstnere gjennom århundrene, «Born under Saturn», et standardverk i kunsthistorie. Deres kilder var nedtegnelser fra italienske domstoler, og skildrer kunstnere fra saker som omhandlet voldtekter, mord, vold, tyveri og selvmord.

De avslører den mest bisarre form for eksentrisitet blant sine objekter, og konkluderer med at kunstnerisk inspirasjon er en form for galskap, som også gjenspeiles i kunstnernes ofte ulykkelige liv. De var født under Saturn og det hadde sine følger.

Hvis dette var oppfatningen den gang, er det rimelig at kunstnerne heller ikke ble tatt helt alvorlig når det kom til kunst som kommenterte makt nærmere vår tid. Det likner litt på det tilsvarende innenfor teaterkunsten: Narren sa det maktens menn ikke likte å høre.

Kunstnerisk satire Men de maktmenn som slik ble rammet var overbærende med dem. Ofte ble jo sjikanen et forhold mellom kunstneren på den ene siden, og potentaten på den annen. Nå er det disse verdslige og religiøse fyrsters private samlinger som utgjør kjernen i de store tegnesamlingene i Europa.

Da disse tegningene ble laget, var de ikke tilgjengelige for folk flest. Slik kunne sjikanen bli føyset bort fordi den ikke hadde noen virkning utenfor det lukkede rom.

Da man begynte å massespre den kunstneriske satire på 1800-tallet, var det for seint å gripe inn. Maktmidlene ble borte med borgerklassens revolusjon.

[bilde=2, right] Nå er altså situasjonen en annen, som vi alle har erfart de siste ukene og senest med TV- intervjuet med mulla Krekar nylig. Det er rett nok uklart i hvilken grad voldshandlingene i Paris og København egentlig er utløst av tegnere og tegninger. Men de ble i hvert fall dødelig rammet og flere religiøse islamske ledere har advart mot tegninger av Muhammed.

Shia- og Sunni-Muhammed Nå må jeg innrømme at jeg er usikker på hvordan folk i dag kan vite hvordan Muhammed så ut - det må jo være en forutsetning for å vite om han virkelig blir karikert. Vanligvis ser jeg ham gjengitt som prelatene vi kan se i Qom i Iran. Noen av dem hadde hvite, andre svarte turbaner, avhengig av slektskapsforholdet til profeten.

Dessuten fins det visst en Shia-Muhammed og en Sunni-Muhammed. Vi har jo også tilsvarende splittede konvensjoner om Jesus, en mild utgave og en refsende. Og i Hamar domkirke har Henrik Sørensen gjengitt ham som en nyslått doktorand, en 30 årig yngling det lyser rundt. Så det er ikke lett å vite hva vi skal holde oss til.

Lars Vilks har som kjent løst problemet ved å tegne med usynlig blekk på hvitt papir.

I alle fall er det slik at mens rettsstaten kom til at tekst er farligere for makten, religionen og æren enn tegnede karikaturer, er det motsatt for terrorister. Mens karikaturene beskyttes av statens retts- og voldsapparat, trues de nå av ideologisk forvirrede mennesker som i beskjeden grad er utsatt for tegnernes hån.

Fransk ytringskultur Charlie Hebdo trykte sine tegninger fordi deres forgjengere hadde tilkjempet seg en plass i fransk ytringskultur. Etter at de moderne karikaturers største kunstner på 1800-tallet, Honoré Daumier, hadde sonet seks måneder i fengsel for å ha krenket borgerkongen Ludvig Philip i begynnelsen av 1830-tallet, var det så å si fritt fram for karikaturer både i England, Tyskland (med unntak av Hitler-tida) og Frankrike.

Som med de norske tegnerne kunne de stort sett straffritt gjøre narr av alt og alle, i motsetning til oss skrivende journalister.

Den tid er åpenbart forbi.

Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel i boka «Rett og politikk», som nettopp er kommet ut på Pax forlag.

POLITIKER OG REDAKTØR: Martin Tranmæl var redaktør da avisa Social-Demokraten framstilte streikebrytere som stripete hyener. Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix
POLITIKER OG REDAKTØR: Martin Tranmæl var redaktør da avisa Social-Demokraten framstilte streikebrytere som stripete hyener. Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix Vis mer
OVERPRØVER NORSK RETT: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD, begynte å overprøve norsk rett på 1990-tallet. Foto: REUTERS/Vincent Kessler / NTB SCANPIX
OVERPRØVER NORSK RETT: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD, begynte å overprøve norsk rett på 1990-tallet. Foto: REUTERS/Vincent Kessler / NTB SCANPIX Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook