TIGGING: En rom-kvinne tigger på gata i Oslo. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
TIGGING: En rom-kvinne tigger på gata i Oslo. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Martine Aurdal er også kulturrelativist

Tigging kan være en del av en kultur, og et opphav til fattigdom.

Meninger

Martine Aurdal beskylder Fylkesnemda i Oslo og Akershus for å være kulturrelativistisk, fordi den har uttalt at tigging kan være kulturelt betinget. Saken gjelder en gravid seksten år gammel jente med rombakgrunn som i lenger tid har tigget på gata i Oslo. Aurdal avslutter sitt innlegg med at tigging ikke er et resultat av kultur, men fattigdom. Jeg er hjertens enig med henne i at det å ikke gripe inn overfor et lidende medmenneske med argumentet; det er en del av deres kultur, er forkastelig. Problemet er bare at hennes eget syn på kultur også representerer en form kulturrelativisme.

For selvfølgelig kan tigging være en del av en kultur. Tigging handler om fattigdom. Ja. Men hva som kommer først, fattigdommen eller tiggingen er ikke alltid lett å avgjøre. Det finnes nemlig mange regressive mekanismer i våre handlingsmønstre, som sett utenfra bidrar til å holde oss nede, både som enkeltindivid og på gruppenivå. For et år siden kom en forskningsrapport om tigging på Oslos gater. I en kronikk i Aftenposten 22.4.2015 skriver tre av forskerne bak rapporten, Guri Tyldum, Anne Britt Djuve og Jon Horgen Friberg blant annet følgende:

«Det er også hevet over tvil at en såkalt «opposisjonell kultur», mistillit til storsamfunnet og praksiser og overlevelsesstrategier som en del romgrupper har utviklet, i dag bidrar til å opprettholde en marginalisert posisjon.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kultur trenger altså ikke alltid å representere noe positivt eller nøytralt. Kultur kan også handle om kvinneundertrykkelse, barnemishandling, voldsforherligelse, korrupsjon, nepotisme, overtro, fremmedfrykt og rasisme. Det finnes dessverre nok av steder på denne planeten der barn på grunn av kulturen burde vært tatt fra foreldrene og plassert på fosterhjem i Norge. Kort sagt, i et menneskerettighetsperspektiv finnes det både gode og dårlige kulturer. Noe som naturligvis er problematisk å ta inn over seg, hvis man i utgangspunktet forstår kultur som noe oppbyggelig, og som en rettighet på linje med andre menneskerettigheter.

Jeg tror dette er en av grunnene til at Vestens intervensjon i land som Libya, Irak og Afghanistan ikke har lykkes. Vi har gått ut i fra at alle mennesker innerst inne ønsker seg det samme som oss; demokrati, opplysning og velferd, og bare de får økonomisk støtte og hjelp til å bli kvitt tyrannene, så vil dette komme av seg selv. Så enkelt var det ikke. Det er og blir vanskelig å forandre livsvilkårene til våre medmennesker uten at vi samtidig våger å være åpne på hva som er godt og dårlig ved den kulturen de er en del av. Det må vi være overfor foreldre i Nigeria som tror barnet deres er en heks, overfor den fattige bonden i Afghanistan som støtter Taliban i bytte for trygghet, og overfor en seksten år gammel sigøynerjente som er tvunget til å leve et uverdig liv på gata i Oslo. Kulturer er ikke alltid bevaringsverdig. Det er det bare mennesker som er.