Maryam tapte

Velmenende råd er ikke bestandig gode. Ansatte ved asylmottak bør ikke sende voldsutsatte kvinner til krisesentre.

Maryam Raisan (28) fulgte et velmenende råd fra norske hjelpere ved asylmottaket. Hun har gode grunner for å angre bittert: Etter gjentatte voldelige overgrep fra ektemannen mens de bodde på asylmottak i Trondheim, ble Maryam anbefalt å søke beskyttelse på krisesenter. Hun ble også oppmuntret til å skille seg. For Maryam, en kvinne fra Iran, var dette muligheter hun ikke kjente til. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant! Men hun stolte på rådene. Hun satset på at de grunnleggende menneskerettighetene hun ble forespeilet, et liv uten vold, og et liv uten en ektemann hun ikke ønsket, også inkluderte henne. Hun tapte. I dobbel forstand.

Her er en kortfattet versjon av Maryam Raisans bakgrunn som iransk kvinne og asylsøker i Norge:

  • I 1990 giftet hun seg av kjærlighet med en kurdisk iraner. Familien aksepterte ikke hennes selvstendige valg og utstøtte henne.
  • Volden i ekteskapet startet like etter vielsen, og inkluderer, ifølge Maryams forklaringer, grov fysisk vold og konkrete drapstruende episoder.
  • Ektemannen bestemmer at de skal flykte til Vesten grunnet hans politiske virksomhet. De ankommer Norge i november 1997.
  • I oktober 1998 søker Maryam tilflukt på krisesenter i Trondheim. Hun forsøker å ta ut skilsmisse som hun er anbefalt, men får beskjed om at hun som asylsøker ikke har rett til å skille seg. Hun kan kun ta ut separasjon, hvilket hun gjør.
  • I desember samme år anmelder hun ektemannen for vold, også dette etter anbefalinger fra velmenende norske hjelpere. Hun forteller også politiet at ektemannen tvang henne til å gi falsk informasjon om identitet og reiserute til Norge.
  • Like etter dette får ekteparet avslag for andre gang, og ektemannen rømmer videre til et annet europeisk land.
  • I mars 2000 begjæres det omgjøring av vedtaket på Maryams vegne. Mishandlingen vektlegges, og varige skader grunnet vold dokumenteres. Det sannsynliggjøres også at hun spontanaborterte på asylmottaket grunnet vold. Det understrekes også at Maryam ikke får skilsmisse i Iran uten ektemannens samtykke, noe han tidligere har nektet henne. Søknaden utdyper den overhengende faren for voldelige represalier fra ektemannens familie i Iran fordi hun har vanæret dem; hun har søkt beskyttelse på krisesenter og hun har tatt ut separasjon. Det poengteres også at hun ved å søke asyl på grunnlag av politisk tilknytning til kurdiske opprørere, kan utsettes for straffereaksjoner fra iranske myndigheter.
  • Etter flere søknadsrunder får Maryam det endelige avslaget i mai 2000. Hun går i dekning.

Maryam lever med daglig frykt for utsendelse. Senest for to uker siden oppsporet politiet leiligheten hun søker dekning i. I den vanskelige situasjonen har hun overlevd på håpet om at norske politikere vil ta opp saken hennes. Håpet er så godt som gitt opp. I løpet av kort tid vil hun ta grep om eget liv: Hun kommer til å ta imot tilbudet fra ektemannen, som oppholder seg i England, og gjenforenes med ham. Dette til tross for at han med jevne mellomrom fremsetter drapstrusler. «Han er forutsigbar, jeg kjenner slagene og terroren hans. Hva som vil skje meg dersom jeg tvangssendes til Iran, er derimot uforutsigbart. Jeg kan bare frykte det verste, at jeg blir drept,» sier Maryam.

Resultatet for Maryam i dag er at hun i praksis er en kvinne uten land. Og uten rettigheter.

I et land som Iran finnes det ikke krisesentre eller annen offentlig beskyttelse for mishandlede kvinner, og det er svært vanskelig for en kvinne å få innvilget skilsmisse. Dette er uomtvistelige og velkjente fakta. I dagens verden er det flere land enn Iran som fører en politikk i forhold til kvinner som er grovt diskriminerende og som bryter med sentrale menneskerettigheter. Mange mener at kjønnsapartheid er en beskrivende fellesbetegnelse for en del lands politiske og sosiale praksis. Da tenker vi særlig på Iran, Afghanistan, Pakistan, land på den arabiske halvøy og i Midtøsten, og en rekke muslimske stater i Afrika. Disse landene preges av et dårlig fungerende rettssystem, utbredt korrupsjon, sterkt diskriminerende lovverk, og sosiale holdninger og normer som sanksjonerer overgrep mot jenter og kvinner. Æresdrap som utbredt fenomen er veldokumentert i en rekke muslimske stater av blant andre Amnesty International.

Nettopp denne kunnskapen er det tatt hensyn til i England. I mars 1999 falt en historisk dom i Overhuset. To gifte pakistanske kvinner hadde flyktet til England grunnet frykt for voldelige represalier fra ektemennene. Den ene hadde røket uklar med ektemannen og hans politiske venner. I etterkant beskyldte ektemannen henne for utroskap, som for gifte kvinner i Pakistan straffes med offentlig pisking. Den andre kvinnen var gravid da hun rømte hjemmefra grunnet en voldelig ektemann. Hun fryktet overgrep dersom hun vendte hjem igjen. Med utgangspunkt i Genhvekonvensjonen av 1951, ga Overhuset dem medhold i retten til å søke asyl. Begrunnelsen var den pakistanske statens manglende evne og vilje til å beskytte kvinner, kombinert med den generelle sosiale aksepten for vold mot kvinner. Kvinnene var derfor å regne som en «spesiell sosial gruppe» i konvensjonens forstand - en gruppe med behov for beskyttelse (www.bbs.co.uk - 26/3/99).

Bondevik-regjeringen innførte i rundskriv 44/99 fra UDI («Oppholdstillatelse for kvinner etter samlivsbrudd») retningslinjer for kvinner som etter samlivsbrudd kan få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der. Her heter det at kvinnen da kan få tillatelse til opphold. Disse retningslinjene knyttes tett til en annen paragraf (' 37 i utlendingsforskriften), som omhandler fornyelse av oppholds- og arbeidstillatelse. Siden Maryam aldri har hatt opphold i Norge eller vært gift med en som har hatt denne tillatelsen, velger Justisdepartementet å tolke Maryam ut av retningslinjene. Kvinner som hentes til Norge for ekteskap og deretter mishandles, får imidlertid oppholdstillatelse, ifølge rundskriv 44/99.

Human Rights Service (HRS), som arbeider med formidling knyttet til menneskerettigheter og flerkulturelle, har kontaktet både advokater og organisasjoner med spørsmål relatert til Maryams situasjon. Svaret er unisont: Kvinner fra de ovennevnte områder i verden bør ikke søke beskyttelse på krisesenter mens asylsøknad vurderes, nærmest uansett hvor grov vold ektemannen utøver. For dersom søknad om opphold avslås, risikerer hun i ytterste konsekvens å bli drept, drept fordi hun gjorde det vi i Norge oppfordrer kvinner her til å gjøre; ivareta sine grunnleggende behov og rettigheter. At norske myndigheter er velinformert om kjønnsbasert forfølgelse, viser følgende virkelighetsbeskrivelse som HRS ble fortalt av en anerkjent advokat: Et ektepar ble utvist med tre ukers mellomrom slik at kvinnen, som hadde gjort som Maryam, skulle få muligheten til å gå i dekning i hjemlandet for sin voldelige ektemann.

I Stortingsmelding nr. 17 (2000- 2001) «Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg» (Kommunal- og regionaldepartementet, 15. desember 2000), vil Regjeringen ha fokus på kjønnsbasert forfølgelse. Mange spørsmål melder seg i så måte. Skal fokuset være på kvinner som klarer å ta seg til Norge, og som søker asyl på bakgrunn av hjemlandets apartheidliknende politikk og sosiale praksis? Eller vil det også tas hensyn til en kvinne som kommer sammen med en asylsøkende ektemann som viser seg å mishandle henne? Og hva med alle de kvinnene som per i dag har brukt opp alle ankemuligheter, og som mener seg tvunget i dekning: Vil Sylvia Brustad eksempelvis gi disse kvinnene mulighet for ny behandling i utlendingsnemnda?

Mens vi venter på svar: Med dagens tilstand er det mest forsvarlige at krisesenterbevegelsen går ut og advarer ansatte ved asylmottak mot å hjelpe voldsutsatte kvinner til beskyttelse.