Maryam tapte

Velmenende råd er ikke bestandig gode. Ansatte ved asylmottak bør ikke sende voldsutsatte kvinner til krisesentre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Maryam Raisan (28) fulgte et velmenende råd fra norske hjelpere ved asylmottaket. Hun har gode grunner for å angre bittert: Etter gjentatte voldelige overgrep fra ektemannen mens de bodde på asylmottak i Trondheim, ble Maryam anbefalt å søke beskyttelse på krisesenter. Hun ble også oppmuntret til å skille seg. For Maryam, en kvinne fra Iran, var dette muligheter hun ikke kjente til. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant! Men hun stolte på rådene. Hun satset på at de grunnleggende menneskerettighetene hun ble forespeilet, et liv uten vold, og et liv uten en ektemann hun ikke ønsket, også inkluderte henne. Hun tapte. I dobbel forstand.

Her er en kortfattet versjon av Maryam Raisans bakgrunn som iransk kvinne og asylsøker i Norge:

I 1990 giftet hun seg av kjærlighet med en kurdisk iraner. Familien aksepterte ikke hennes selvstendige valg og utstøtte henne.Volden i ekteskapet startet like etter vielsen, og inkluderer, ifølge Maryams forklaringer, grov fysisk vold og konkrete drapstruende episoder.Ektemannen bestemmer at de skal flykte til Vesten grunnet hans politiske virksomhet. De ankommer Norge i november 1997.I oktober 1998 søker Maryam tilflukt på krisesenter i Trondheim. Hun forsøker å ta ut skilsmisse som hun er anbefalt, men får beskjed om at hun som asylsøker ikke har rett til å skille seg. Hun kan kun ta ut separasjon, hvilket hun gjør.I desember samme år anmelder hun ektemannen for vold, også dette etter anbefalinger fra velmenende norske hjelpere. Hun forteller også politiet at ektemannen tvang henne til å gi falsk informasjon om identitet og reiserute til Norge. Like etter dette får ekteparet avslag for andre gang, og ektemannen rømmer videre til et annet europeisk land.I mars 2000 begjæres det omgjøring av vedtaket på Maryams vegne. Mishandlingen vektlegges, og varige skader grunnet vold dokumenteres. Det sannsynliggjøres også at hun spontanaborterte på asylmottaket grunnet vold. Det understrekes også at Maryam ikke får skilsmisse i Iran uten ektemannens samtykke, noe han tidligere har nektet henne. Søknaden utdyper den overhengende faren for voldelige represalier fra ektemannens familie i Iran fordi hun har vanæret dem; hun har søkt beskyttelse på krisesenter og hun har tatt ut separasjon. Det poengteres også at hun ved å søke asyl på grunnlag av politisk tilknytning til kurdiske opprørere, kan utsettes for straffereaksjoner fra iranske myndigheter.Etter flere søknadsrunder får Maryam det endelige avslaget i mai 2000. Hun går i dekning.

Maryam lever med daglig frykt for utsendelse. Senest for to uker siden oppsporet politiet leiligheten hun søker dekning i. I den vanskelige situasjonen har hun overlevd på håpet om at norske politikere vil ta opp saken hennes. Håpet er så godt som gitt opp. I løpet av kort tid vil hun ta grep om eget liv: Hun kommer til å ta imot tilbudet fra ektemannen, som oppholder seg i England, og gjenforenes med ham. Dette til tross for at han med jevne mellomrom fremsetter drapstrusler. «Han er forutsigbar, jeg kjenner slagene og terroren hans. Hva som vil skje meg dersom jeg tvangssendes til Iran, er derimot uforutsigbart. Jeg kan bare frykte det verste, at jeg blir drept,» sier Maryam.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer