Mas fra Melua

Pompøst og personlighetsløst.

CD: Som David Gray og Maroon 5, var Katie Melua en av coverfavorittene under årets Idol. Låtene fra debutplata «Call of the Search» (2003) var akkurat jazzhese, voksenpopete, Norah Jones-aktige og ufarlige nok, til at de kunne innynde seg hos dommerpanelet. Man skal slett ikke se bort fra at det kommer til å skje med «Piece By Piece» også. Plata tilhører nemlig la-meg-tilfredstille-alle -sjangeren. Tjueenåringen tripper fra det ene musikalske uttrykket til det andre. Hun er bluestøff i trynet på Canned Heats «On the Road Again» og Billie Holiday-kopistisk på «Blues in the Night». På «9 Million Bicycles» har hun slengt på noen irsk/kinesiske fløytetoner for å tekke Riverdance-fansen, og, skrekk og gru, hun har til og med laget en kjøpesenterversjon av The Cures «Just Like Heaven».Selv om Katie denne gangen har skrevet brorparten av låtene selv, har produsent og orkesterleder Mike Batt likevel hatt altfor mange fingre med i spillet. Han drukner låtene i pompøse strykearrangementer og banal gitarklimpring. Og selv om Katie er søt nok hun, så er stemmen hennes verken unik eller moden nok til å skape et særegent uttrykk. «Piece By Piece» høres mer ut som en kjedelig musikal, enn et seriøst album. Men hei, Katie hadde sikkert passet perfekt på «Beat for Beat».