Mas fra Mira

På grensen til det selvutslettende.

CD: Det har alltid vært noe innbitt insisterende over Mira Craigs framferd i norsk pop. En opportunistisk entreprenør med voldsom tilstedeværelse og en kompromissløs holdning til egen musikk og stil. Målt mot norske nøysomhetsidealer og jantelov har Mira Craig vært en herlig rød klut, et gutturalt brøl av annerledeshet.

Men et sted går grensen mellom denne unorske fremadstormingen og ren overtenning, mellom musikalsk grenseløshet og reinspikka mas. Og den grensen trår Mira ofte over her på sitt tredje album.

Ren overkjøring

At hun gir en mer rockorien- tert tapning og noen speeda crunk-utgaver av sitt patenterte voodoo-r&b, er velkomment i et nyhetsperspektiv. Men det gjør ingen underverker for albumets dynamikk.

Du må nesten 40 minutter ut i albumet for å finne noe som kan gi en pust i bakken og en anledning til å slokke tørsten — det pompøse, pseudodramatiske tittelsporet. Det føles til gjengjeld som å bli servert ei flaske lunken rødbrus.

Måten hun synger på og måten hun legger vokalspor oppå hverandre, hele grunntonen i uttrykket hennes, tar så mye plass at det blir ren overkjøring. Hun gjør seg selv systematisk mer éndimensjonal enn hun egentlig er.

Skrint i låtgruva

Det begynner også å bli veldig skrint i Miras låtgruve. Hun er for andre plate på rad langt unna en hit som kan gå «Boogeyman» i næringen. Den brumlete «I’m The One» er et klokt valg som single og albumåpningslåt, med sitt tidsriktig, seige sørstatsgroove i kombinasjon med en slags teknorock. Men det sier mye om nivået på låtene for øvrig at noe så refrengsvakt peker seg fordelaktig ut.

Da Mira ga ut albumet «Tribal Dreams» i 2007, advarte Dagbladets anmelder Sigrid Hvidsten om at en metafor blir en klisjé når man bruker den for mange ganger. På «Ghetto Fairytale» sementeres klisjeene i en slik grad at det grenser mot det selvutslettende.

En lengre versjon av denne anmeldelsen finner du på Dag- bladet.no.