INDIVIDUALISERER: Statsminister Jens Stoltenberg (t.v.) og finansminister Sigbjørn Johnsen presenterer Perspektivmeldingen 2013 på Universitetet fredag.
 foto: Berit Roald / NTB scanpix
INDIVIDUALISERER: Statsminister Jens Stoltenberg (t.v.) og finansminister Sigbjørn Johnsen presenterer Perspektivmeldingen 2013 på Universitetet fredag. foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Mas med to tunger

Alle er enige om at vi bør jobbe lenger, men de færreste private bedrifter gjør noe med det, skriver Stein Aabø.

De siste ukene er vi blitt bombardert med dystre prognoser om eldrebølgens herjinger med et vergeløst folk. Arbeidsgiverforeningen Spekter er utrettelig ute og minner deltidsarbeidende kvinner om verdien av å jobbe heltid. Regjeringen har i sin perspektivmelding regnet ut hvor mange milliarder de unge slekter vil få i skatteøkninger hvis de eldre ikke jobber mer og lenger. KS' nye barometer viser at den reelle avgangsalder for ansatte i kommunene har økt med ett år på fem år. I over ti år har vi vennet oss til nye pensjonsvilkår som skal stimulere oss til å jobbe lenger, men samtidig gi oss muligheten til å gå av tidligere. Vi piskes og lokkes i et bankende kjør.

Blant regjeringsmedlemmer og ledere i store statlige eller kommunale virksomheter kan det virke som om det er konsistens mellom tale og gjerning. Myndighetene vil, av dokumenterte, samfunnsøkonomiske grunner, at vi skal jobbe lenger. Virksomheter i offentlig sektor har de siste åtte åra også hatt en tendens til å oppbemanne framfor å nedbemanne.

I NHOs medlemsbedrifter ser virkeligheten ofte annerledes ut. Særlig i konkurranseutsatte virksomheter som må kutte kostnader. Straks det er et halvt år igjen til medarbeiderne er 62 år, blir de minnet om sine muligheter til å gå av. Personalsjefenes iver etter å få grå pantere ut, avhenger selvsagt av kompetansenivået. Er de viktige for bedriften, blir de lokket til å bli, ikke gå. Uansett ser det ut til at private bedrifter heller kvitter seg med eldre arbeidstakere enn yngre.

Senter for seniorpolitikk dokumenterer jevnlig holdningene til eldre arbeidstakere i private bedrifter. En undersøkelse fra første kvartal i fjor, utført av Opinion/Perduco viser at bare en fjerdedel av norske bedrifter har en strategi for å holde på arbeidstakere over 55 år. De største bedriftene har en større tendens til å ha en slik strategi enn de mindre og mellomstore. Det gjelder nokså uavhengig av bransje og geografi.

Av de relativt få som har en slik strategi, forteller de aller fleste at de «tilrettelegger» arbeid for seniorene, men et klart mindretall gir økonomiske incentiver for å beholde medarbeideren. Et flertall krysser også av på sjablongen «opplæring og motivering» av ledere og opplæringstiltak av medarbeideren. Vi må anta at det koster mindre å gjøre slike ting og at det ikke minst er lettere å krysse av når man sitter der med skjemaet.

Avslørende er svarene på om bedriften har kartlagt alders- og kompetansesammensetningen med tanke på bedriftens framtidige behov. 61 prosent svarer nei. Bare 37 prosent svarer ja. Men også her gir bedrifter med over 100 ansatte «bedre svar».

I et kunnskaps- og informasjonssamfunn bør det nemlig være med i regnestykket hvor mye kompetanse som forsvinner når eldre støtes ut. Jeg pleier for moro skyld å minne mine overordnede om at for hver journalist på 62 år som lokkes ut i pensjonistenes rekker, så forsvinner et bibliotek og 1000 nyttige kilder (som alle har 1000 nyttige kontakter).

Kan Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg gjøre noe som åpner siviløkonomenes øyne for slike verdier?

Faktisk ser det ut til at de har gjort noe. Kombinasjonen av den nye pensjonsreformen og en endring i arbeidsmiljøloven, som gir medarbeidere over 62 år rett til å få redusert stilling, har ført til at eldre arbeidstakere i så å si alle grupper jobber lenger enn før. Selv om en personalsjef i en presset bedrift sier takk og amen når en 62- eller 63-åring går av frivillig, viser NAVs statistikk at en større andel av arbeidstakere mellom 61 og 65 i private bedrifter jobber. Trenden ser ut til å fortsette.

Er vi alle da lykkeligere?

Ikke alle. Det er åpenbart at reformene har bidratt til at de vanskelige valgene er individualisert. Vi er overlatt til oss selv. Før stimulerte den gamle AFP-ordningen til tidlig avgang (62), siden den i praksis ga full pensjon. Nå stimulerer den nye ordningen til å stå lenger, fordi pensjonen blir dramatisk mye lavere ved 62 enn ved 67 år. Før stimulerte systemet til en høy grad av uføretrygding blant sekstiåringene, siden det i praksis sikret fulle pensjonsretter fram til 67 år. Nå er det en fallende tendens, ifølge Nav.

Adgangen til å kombinere arbeid og pensjon gir muligheter både for arbeidstakere og bedrifter. Ansatte kan gå av gradvis. Bedriftene kan slippe noen av lønnskostnadene og bare gradvis gi avkall på kompetansen. Eldre arbeidstakere kan fases ut. Forferdelig, men sant.

Stoltenberg og Johnsen har brukt den gamle mafiametoden. «Give them an offer they cannot refuse». Det ser ut til å virke. Pensjonsalderen er blitt et spørsmål om hva folk og bedrifter har råd til.

Følg oss på Twitter