Masete moro

Det tar lang tid før Nils Vogt som forrvirret ministersekretær gjør entre ved ikke å komme seg ut av hotel Admirals svingdør. Og det tar veldig lang tid med veldig mye øredøvende dørslamring før den absolutte galskap slipper til på scenen.

Aldri så fornorsket og tilrettelagt av Jill M. og Finn Schau, Ray Cooneys «På ville veier» («Two into one») framstår farsen ikke som skreddersydd til dette ensemblet. Her er det mer snakk om farsekonfeksjon som instruktøren Wayne McKnight med makt trer over hodene på Sven Nordin, Nils Vogt og Hege Schøyen.

Det blir det mer eller mindre konstant brøling av, og det er jo ganske trettende.

Nordin er minister som sliter med en Stortingsproposisjon om pornografi, Hege Schøyen er hans frivole kone, og Nils Vogt hans mer og mer desperate sekretær. Nå handler dette slett ikke om politikere, men om seksualforrvirringer, dobbeltspill i dobbeltrom med dobbeltmoral på hotel Admiral i Ingemar Wibergs elegante og sterile scenografi. Brølende overspilt politikerfarse.

De virkelig vittige situasjonene drukner i overspilt, heseblesende ordrikdom. Hege Schøyen og Sven Nordin er presset opp i et tempo som hverken gir dem tid eller rom for situasjonsfantasi, skjønt Schøyen i hvert fall har noen festlige fysiske utspill i Williams lekre silkekreasjon. Selv i en farse må det være grundig persontegning for at de fatale kollisjoner kan finne sted. Også Vogt maser desperat ivei, mye har du sett før, men bevares farsescenen er hans.

Rundt stjernetrioen lager bl.a. Håvard Bakke (som allikevel ikke er homofilt bud i UD), Cathrine Borkenhagen (som ikke er Kjell Opseth utkledd som Herborg Kråkevik), Sigrid Huun (som ikke er Krf-Velgjerd) og Jan Grønli og Kalle Øby som absolutt er det de utgir seg for: hotelldirektør og kelner fine faste holdepunkter for all den slitsomme umoral på politikerrommene.

KONTORKOS: Nils Vogt og Hege Schøyen.