Maskenes herre

Verdens verste TV-underholdning er sannsynligvis det TVNorge serverer oss hver lørdag.

DET SKAL GANSKE

mye til for å rykke en nordmann ut av potetgullrusen og TV-sløvheten en lørdagskveld. For her durer det og går med gammeldagse studiokonsepter, utdaterte programledere og dårlige mimeprogram. Slik har lørdagskveldene vært siden 70-tallet, det er liksom ikke noe å gjøre ved. Det er kanskje derfor ingen har reagert på TVNorges ekstreme skjønnhetsprogram «Ekstrem forvandling», som går hver lørdag.

JEG TRODDE I ALLE

fall ikke mine egne øyne da jeg zappet innom TVNorge her en kveld. Først fikk jeg et glimt av et opphovnet ansikt under en blå plastduk. Var det en døende aidspasient? Eller kanskje en kvinne med tredjegradsforbrenning? Nei, det var bare Samantha som skulle slipe av litt død hud etter en plastisk ansiktsoperasjon. Hvis du nå skulle forledes til å tro at «Extreme makeover» er et slags «Bli Ny-med-KK»-konsept, tar du ganske feil.

LA OSS BEGYNNE

med nesa. Vil du forhøye den eller smale den inn? Eller vil du gjøre et snitt ved hårrota i panna og dra opp huden i hele ansiktet. Hva med å rette opp øynene? Menneskene som deltar i disse programmene, blir ofte påmeldt av slektninger og venner som «vet at vedkommende sliter med mindreverdighetsfølelse». I en festliknende seanse får den utvalgte den gledelige nyheten om at han eller hun skal få et nytt ansikt. Dette avstedkommer ofte gledestårer både hos de pårørende og den utvalgte. Så kjøres hun til et hotell der hun bor de månedene operasjonen og rehabiliteringen tar. Vel tilbake hos sine venner og sin familie avdukes hun nærmest som en skulptur utformet av en kunstner mens familien gråter og roper «Oh, my god, I can't believe it. You're so beautiful». Men hva er det som skjer?

DET DISSE MENNESKENE

trenger er selvsagt bare en påminnelse om at de er vakre på sin måte. Den bekreftelsen kommer aldri i løpet av det timelange programmet. Da en hardtarbeidende politikvinne fra New York så med triste øyne på den plastiske kirurgen og sa: «Jeg har alltid følt meg så stygg», sa han ikke «Men du har jo hundre historier og et helt liv i ansiktet». Nei, han sa bare: «Det er slutt på det nå, jeg skal hjelpe deg å bli pen.»

DET ER IKKE

bare menneskesynet dette programmet forfekter som er problematisk. Det er nok å sitere «Sex og singelliv»-heltinnen Sarah Jessica Parker for å forstå ringvirkningene blant de menneskene som til slutt skal være våre rollemodeller: «Jeg har ikke hatt noen form for plastisk kirurgi. Ikke botox, ikke kollagen, ingenting. Jeg har rynker. Hvis andre i min situasjon også lot være å gjøre det, ville jeg ikke tenke mer på det. Men det er litt vanskelig å sitte i et rom med folk som er både eldre og yngre enn meg, og se at ingen av dem har noen linjer. Det er som en epidemi. Du drar til en prisutdeling, eller på kino, eller ser på TV, og alt du ser er masker. Kvinners panner, og nå menns panner også, rører seg ikke.»