SYMPATISK BADGUY: Jeg skrur ikke forventningene i taket, men det skal bli spennende å se hvordan en sympatisk badguy som Leo Ajkic spiller ut rollen som «Typen til» på NRK de neste tirsdagene, skriver Geir Ramnefjell. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.
SYMPATISK BADGUY: Jeg skrur ikke forventningene i taket, men det skal bli spennende å se hvordan en sympatisk badguy som Leo Ajkic spiller ut rollen som «Typen til» på NRK de neste tirsdagene, skriver Geir Ramnefjell. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.Vis mer

Maskulin feminisme

Hvor er den kule, mannlige feministen? spør Geir Ramnefjell.

«Så fint for deg at du fikk orgasme!» Erketypen på den veike feministmannen ble meislet ut i denne situasjonen i den svenske filmen «Tilsammans» fra 2000. I denne humoristiske framstillingen av et kollektiv i det politiserte 70-tallet, blir Göran glad for å vite at kjæresten Lena har fått orgasme for første gang i sitt liv - med en annen mann i kollektivet. De klemmer hverandre, og fortsetter selvsagt å leve som kjærester - riktignok med det lille sjenerende faktum at Lena og den andre mannen har høylytt sex mens Göran forsøker å ignorere det i rommet ved siden av. Filmen er i det hele et nådeløst satirisk oppgjør symbolfeminisme av typen «hvorfor må guttunger ha lyseblå sengetrekk, mens jentunger har rosa?». Hvordan skulle feminismen komme seg etter dette - og kanskje enda viktigere: hvordan skulle den mannlige feministen kunne rette sin krumme, muskelsvake rygg etter en slik latterliggjøring?

I annerledeslandet Sverige har de likevel ikke latt seg skremme. Menn i Sverige kan uten blygsel kalle seg feminister, og det finnes machofeminister som professoren Mattias Gardell. En type vi mangler i Norge, som ser ut som en biker - med en tydelig og slagferdig feministisk identitet. Feminisme handler selvsagt om tall, maktforhold, konkrete politiske størrelser - men siden det også ha handler om identitet, er forbilder og feminismens omdømme i offentligheten viktig. Identitet danner grunnlaget for holdning til kjønn, til hva det vil si å være kvinne og mann.

Hvis du ber en norsk mann om å peke ut den typiske mannlige feminist, vil han kanskje nevne Audun Lysbakken. Ikke noe galt i det. Men en barnevogntrillende Lysbakken er nok ikke en figur som de fleste norske menn identifiserer seg med. Han er nok mer et symbol på at feminisme blant menn er knyttet opp til en spesifikk sosial gruppe: Utdannede, snille gutter på venstresiden - der mange sikkert vil mistenke at også denne rapportøren hører hjemme. De andre, resten av mannfolka, vil sikkert i stor grad svare at det er riktig med lik lønn for likt arbeid etc - men at det på hjemmebane er en forskjell. Kjønnsforskjellene eksisterer, og det må vi bare akseptere. Det har lett for å bli en selvoppfyllende profeti.

Hvis vi for eksempel slår fast - slik Harald Eia, Ole-Martin Ihle og Nils Brenna i Dagbladets kronikkserie om feminisme litt ertete framstiller det: at kvinner har makta over tv-programmet, blir det fristende å konkludere at mannens selvrealisering og identitet er avhengig av flukt. Vi har tapt på hjemmebane, og kjønnsforskjellene er en uoverstigelig barriere som umuliggjør balanse. Det er en litt trist tanke. Det nye nettmagasinet «Harvest - Man & Nature», stablet på beina av profilerte norske journalister er en god idé, men kommer ikke unna å være et godt eksempel på en tendens i tiden om herrelag (ja, jeg er selv skyldig) og jentekveld. Eller som de sier i Det norske selskab: «Menn har behov for å være alene».

Det kan det godt hende at Det norske selskab har rett i det, men det er ikke spesielt nyttig å dyrke avstanden mellom menn og kvinner. Vi burde dyrke nærheten, fellesskapet - det er et initiativ jeg savner blant menn i den norske offentligheten. Jeg skrur ikke forventningene i taket, men det skal bli spennende å se hvordan en sympatisk badguy som Leo Ajkic spiller ut rollen som «Typen til» på NRK de neste tirsdagene. Poenget er nemlig ikke å være politisk korrekt feminist, men å forstå hvorfor likestilling er best for alle parter - uansett sosiologisk bakgrunn. For det er tross alt alvor. Familievold og konflikter i hjemmet er kanskje våre mest alvorlige og grunnleggende samfunnsproblemer. Hvor mange av de 50 000 barnevernssakene som behandles hvert år skyldes konflikter mellom mamma og pappa?

Det finnes flere måter å leve godt sammen, men utgangspunktet må være at både menn og kvinner tar ansvar. For eksempel for barnas oppvekst. Høyre og Fremskrittspartiets ønske om å fjerne fedrekvoten i pappapermisjonen hvis de vinner valget til høsten, vil være et stort tilbakeskritt i så måte. Egen innsats og deltakelse gir større mulighet for selv å legge premissene. Menn må ta grep, og tørre å snakke høyt om det uten å være redd for å høres ut som Göran fra «Tilsammans». Filmen gikk på kino for 13 år siden, og forteller oss dessuten at oppgjøret med 70-tallsfeministene begynner å bli ganske gammalt. La oss gå videre.