GUTTEGJENG PLUSS DRØMMEDAME: Slik er rollelisten i en rekke norske filmer og tv-serier med historisk handling, deriblant  «Kampen om Tungtvannet». Foto: NRK.
GUTTEGJENG PLUSS DRØMMEDAME: Slik er rollelisten i en rekke norske filmer og tv-serier med historisk handling, deriblant «Kampen om Tungtvannet». Foto: NRK.Vis mer

Maskulin historietime

Publikum vil ha romantiske filmeventyr fra norsk historie. Der er det ikke så mange kvinner å snakke om.

Meninger

I det daglige forsøker nordmenn å forstå hvem de er. På kino vil de vite hvem de var. Det er et sug etter kombinasjonen av popcorn og nasjonalromantiske eventyr fra norsk historie. Den nesten ubehjelpelige «Birkebeinerne» er sett av 220 000 og er en suksess. Det er også mange andre fortellinger fra forgangne tider.

Suksessen er ikke det eneste likhetstrekket. Se på rollelistene. «Kon-Tiki»: Seks menn pluss drømmedame. «Max Manus»: Seks menn pluss drømmedame pluss kvinnelig birolle. «Kampen om Tungtvannet»: Ti menn pluss drømmedame pluss kvinnelig birolle. «Beatles»: Fire gutter pluss drømmedame. «Birkebeinerne»: Syv menn pluss tre engstelige kvinnelige ofre. Harald Zwarts film om motstandsmannen Jan Baalsrud og Nils Gaups film om den glemte maleren Aksel Waldemar Johannessen vil neppe ha drastisk annerledes kjønnsfordeling. Heller ikke den kommende «Kongens nei», med Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen innbitt i front. Eller filmatiseringen av Jon Michelets romaner om krigsseilerne, som foregår i et rent mannsmiljø. Slike gutter, det vil nye Norge ha.

Det er ikke at disse historiene ikke er verd å fortelle. Men det er et problem at bildet som gis av norsk historie gjennom disse bredtfavnende beretningene i stor grad reduserer kvinners rolle til trofeer, ofre og bakgrunnsstøy. De fleste beslutningstagere har historisk sett vært menn; de har vært statsledere, generaler og soldater, og dette preger også de romantiske gjenfortellingene. Men også kvinner har vært sentrale aktører i politikken og kulturlivet, fra Margrete Valdemarsdatter, middelalderens store politiske strateg, til Camilla Collett, Oda Krogh og Betzy Kjeldsberg.

Og de som ikke har karret seg frem til de mest synlige podiene, har også historier verd å fortelle. Kvinner har vært hardt rammet av krig og omveltninger, tatt stilling til en skiftende verden og gjort vanskelige valg. Også de fortjener å få historiene sine fortalt.

Historiske skjevheter blir til kommersielle skjevheter. Det er lettere å trekke penger og publikum til filmer om Max Manus, Thor Heyerdahl og Kong Haakon enn en mindre kjent eller helt ukjent kvinne. Men det er ingen grunn til at dette skal styre blindt. Norsk filmbransje er full av profesjonelle historiefortellere og generøst understøttet av det offentlige. Det minner om latskap når så mange skal bruke evnene sine til å sette en begrenset historisk spilleliste på shuffle og gjengi en håndfull mannlige heltedåder som er godt belagt fra før. En mer selvsikker og mindre økonomisk nervøs bransje ville kanskje lett seg frem til mer ukjente, fascinerende skjebner, og stolt på sin egen evne til å vise dem frem. Av disse skjebnene finnes det mange kvinner, som ikke lenger kan fortelle om sin egen opplevelse av verden. Men det kan andre gjøre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook