Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Maskulin kvinnefengselsroman

Rachel Kushner skriver rått og rørende om et amerikansk kvinnefengsel.

PRISNOMINERT: Rachel Kushners roman ble kortlistet til Booker-prisen i 2018. Hun gjestet nylig Norge og Litteraturhuset i Oslo. Foto: NTB SCANPIX
PRISNOMINERT: Rachel Kushners roman ble kortlistet til Booker-prisen i 2018. Hun gjestet nylig Norge og Litteraturhuset i Oslo. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Romy Leslie Hall soner to livstidsdommer, pluss seks år, i et kvinnefengsel i California. Det tar litt tid før hun avslører for oss hvorfor hun er i fengsel, i det hele tatt er skyld og anger nesten ikke tema i Rachel Kushners nyeste bok.

Romanen handler mer om røffe liv; vi får innblikk i Romys San Francisco-oppvekst, med sex og dop fra tiårsalderen, og medfangene har også interessante historier å fortelle. For de innsatte er det et poeng å ikke fortelle hverandre hvorfor de sitter inne. Slik blir det, og skal det være, utfordrende for oss å skille mellom hva som er sant og ikke i fiksjonen.

Fortellingen er lagt opp som en monolog, eller en tale. Teksten henvender seg direkte til leseren, eller lytterne, nær sagt:

«Noen som husker den tiden da alle gikk med sånne rugby-trøyer med brede, loddrette striper i skrikende farger, med krave i kontrastfarge?»

Jeg opplever det ofte som å sitte på en brun pub og høre på en fremmeds brøling og røverhistorier. I starten er det underholdende, men etter hvert blir det noe utmattende.

Grøtete

Forfatteren gir oss få pauser i disse rå historiene. Vi skal få med oss veldig mye, om mennesker og hendelser og andre detaljer, og når alt framstår som like viktig, er det ikke så mye som synker inn. Romy får en del hjelp fra andre karakterer til å føre ordet, og her blir jeg litt forvirra: Hva skal alle disse fortellerne tilføre teksten? Jeg skulle ønske at Kushner drepte flere darlings, for å si det slik, for helheten blir litt grøtete og overflatisk.

Mens jeg leser deler av boka ser samboeren min på NRK-serien «Exit», og jeg gløtter opp med ujevne mellomrom. «Mars-salongen» har egentlig ikke de store fellestrekkene med tv-serien, men det er noe med tempoet og stemningen som sliter meg ut på samme måte og nesten får meg til å gjøre et google-søk på høysensitiv.

Rørende råskap

De gangene fortellingen har fengselslæreren Gordon Hausers perspektiv, roes imidlertid tempoet litt ned, og det hjelper på. Og boka er dessuten reint rørende også, i all sin råskap; motoren i fortellingen er Romys lengsel etter sønnen sin, og her får vi ekte, hjerteskjærende morskjærlighet. Rørende er også måten Romy omfavner alle de små tinga ute i frihet.

Som vi kan se av etterordet har Rachel Kushner gjort omfattende research, og det merkes; jeg føler at jeg er til stede i fengselet. Miljøskildringene er troverdige, og Kyrre Haugen Bakke, som også oversatte «Flammekasterne» av samme forfatter, har gjort en knallgod jobb med å oversette disse ville livene til norsk. Men for meg hadde boka blitt enda bedre med litt innstramming.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media