Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Maskulinisering av barndommen

Det har blitt et dogme at familie, barnehage og skole femininiseres. Kanskje er maskulinisering en større trussel.

OMSORG: Det er forbøffende samsvar mellom fedrenes inntog i det nære livet og invasjonen av instrumentelle tenkemåter i barns hverdag, skriver Per Are Løkke. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
OMSORG: Det er forbøffende samsvar mellom fedrenes inntog i det nære livet og invasjonen av instrumentelle tenkemåter i barns hverdag, skriver Per Are Løkke. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix Vis mer

Omsorgens langsomme og tidkrevende humanisme blir i våre dager skjøvet til side av høyt tempo og kompetansefokus. Virksomheter innenfor psykisk helsevern, barnehage og skole styres mer og mer utifra økonomiske premisser. Prestasjonsjag og metoder for å prestere enda mer har blitt styrende prinsipp for både individer og organisasjoner. Livserfaringer og egenhistorie er i dette perspektivet irrelevant. Det gjelder å være konkret, diagnostisere problemet, lage eksakte delmål, øve, øve, øve og evaluere. Blikket er festet stivt fremover, alle mål er positive, alt ansvar er lagt på den enkelte. Rigide skjema for å oppnå mestring og måloppnåelse har allerede blitt en stor del av barnas liv.

Det er forbøffende samsvar mellom fedrenes inntog i det nære livet og invasjonen av instrumentelle tenkemåter i barns hverdag. Et nytt koordinatsystem for å forstå og forklare barnet er etablert. Spebarnsforskningens brudd med biologien åpnet for fedrenes deltagelse i omsorgen ved å hevde at den gode kontakten er viktigere enn det gode brystet. Men, når dørene inn til omsorgens innerste rom først var åpnet, tok det ikke lang tid før mestring og ikke kontakt, ble nøkkelordet for barneoppdragelsen.

Selv barnepsykologen Magne Raundalen har feiret denne overgangen fra behovsbarnet til kompetansebarnet. Den enkelte far har selvsagt ikke skylden for kompetansefokuset som i dag settes i sentrum av barnas liv. Men det kan virke som om fedrenes erobring av intimitetsrommet har fungert som en trojansk hest for nyliberalismens og statens konstruksjoner av det normaliserte, selvrealiserende og konsumerende barnet. I dette perspektivet blir ikke bare det avhengige og sårbare barnet glemt, men det meningsskapende barnet forsvinner også i all ferdighetsiveren.

Likestillingens fokus på kvinners rettigheter i arbeidslivet og idealiseringen av pappapermisjonen, har gjort oss blinde for forskjellen på å mestre omsorg og å gi omsorg. Å mestre omsorg handler om å delta i isolerte aktiviteter, som for eksempel å lage mat, skifte bleier eller gå tur. Å gi omsorg handler derimot om å sette seg selv til side, om å være tilgjengelig for barnets behov, natt som dag. Det handler om kontinuerlig å se, høre og gi rom til barnet utover den aktive omsorgsdelen. Denne mer mottagelige delen av omsorgen er en primær aktivitet som bygger opp om viktige verdier i et samfunn. Dybden i relasjoner og samspill, kildene til kjærlighet og autentisitet, hjerterommet for de svake og sårbare, henter næring fra denne umålelige grunnen.

Det er her viktig å ha tunga rett i munnen. Omsorg er noe annet enn den behovstilfredstillelsen barn i dag fores med. Omsorg er heller ikke en naturlig egenskap knyttet til morsfiguren. Omsorgsarbeidet er et livsviktig prinsipp som kvinner tradisjonelt har båret og fremdeles bærer hovedansvaret for i familie som arbeidsliv. Verdien av å gi omsorg har samtidig alltid vært en usynlig aktivitet som har stått lavt i kurs. I dagens samfunn hvor kvinner mister troverdighet ved å fronte omsorgens betydning, og menn ikke helt forstår den, synker omsorgsaksjene enda lavere i kurs.

Menneskebarnet er kjennetegnet av en sakte fysisk og psykisk modning. Barnet blir født inn i en sammensatt verden, og er selv så mangfoldig at dannelsen vil ta lang tid. Omsorg møter menneskebarnet med tålmodighet, tillit og undring i sine vekstprosesser. Barna trenger rom til lek og fri utfoldelse, før deres adferd og ferdigheter blir målt og oppstykket i enkeltdeler.

Med adferdssentrerte metoder som fokuserer på ferdigheter, symptomer, sykdommer eller dysfunksjoner, er det ikke vanskelig å forutsi at disse tenkemåtene vil skape en epidemi av barn som føler seg verdiløse og utmattede av feil og mangler. Albert Einstein hevdet at hans problemer med å lære å snakke, hans sene modning og opprørstrang var svært viktig for utviklingen av hans geni. I dag ville disse trekkene straks blitt fanget opp av dysfunksjonspesialister og forsøkt modifisert av kognitive adferdprogram.

Omsorg beskytter barnets emosjonelle senter. Et barn trenger selvsagt å utvikle sine prestasjonsevner, men først og fremst må det utvikle sitt følelsesliv, sin identitet og sitt samspill med verden. Til syvende og sist er det nemlig ikke hva du gjør, men den du er, som er det viktigste. Undring er slik sett viktigere enn mestring, opplevelser viktigere enn konkurranser, evnen til å erfare og tenke selv viktigere en skoleflinkhet, mottagelighet og følsomhet viktigere en selvhevdelse og aktivitet. Og det er viktigere å utvikle et sinn som er i stand til å takle livets universelle drama enn å bli flink på enkeltområder. Når mennesket møter motgang, noe det garantert vil gjøre flere ganger gjennom sitt liv, er det her ressursene hentes fra.

Sosiolog Mari Pettersvold og teolog Solveig Østrem ved høyskolen i Vestfold, viser i boken «Mestrer - mestrer ikke. Jakten på det normale barnet» (2012) at alle de som ikke mestrer, altså de lidende og sårbare, de krenkede og sinte, de sent utviklede og trege, de rare og spesielle, dagdrømmerne og fantasibarna, går dårlige tider i møte. I et normopatisk samfunn blir barn tidligere og tidligere fanget opp, diagnostisert og sykeliggjort. Alt innpakket i vitenskapelig vendinger og velmenende ordlag.

I det moderne livet har den instrumentelle fornuftens metoder og vokabular vært knyttet til det offentlige livet og menns verden. Maskulinitet har handlet om å prestere og markere, om å bygge opp en synlig og operativ virilitet. Maskulinitet har også alltid handlet om å adskille seg fra mor-kvinnen og hennes myke univers. Angsten for femininisering og angsten for at mestringens og virilitetens «synlige markører» skal oppløses i berøring med omsorgsrommet, gjaller som en klagesang gjennom hele vår moderne historie. Kanskje er det ikke slik at barna i dag først og fremst er truet av femininisering, men av maskulinisering. Kanskje er mestringsideologien og utslettelsen av omsorgspråket enda en seier for mannssamfunnet. Patriarkalske kulturer har alltid kontrollert og devaluert omsorgsverdiene, og det gjør det jo ikke bedre for omsorgens kår at de svikefulle døtrene alltid er på parti med de utakknemmelige sønnene, i alle fall en stund.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media