Massakrenes århundre

Siste århundre er blitt kalt voldens århundre. Krigene rammer stadig flere sivile. Hva kan vi gjøre for å hindre et nytt voldsårhundre?

Jeg har møtt barn i krigsområder som er blitt tvunget eller som har deltatt frivillig i massakrer. De har skåret opp gravide kvinner og drept fosterne og kvinnene. De har fulgt ordrer fra de voksne militslederne. Noe må gjøres for å hindre at flere barn og voksne tvinges til å gjøre det samme i nye kriger.

Massakrer under krig er ikke av ny dato, det startet ikke med hutuenes drap på 800000 tutsier i 1994 i Rwanda, eller serbernes massakrer i Bosnia noen år seinere. I 1919 skjøt britiske styrker inn i en folkemengde av demonstrerende indere i Amritsar og drepte mellom 500 og 1000 mennesker på ordre fra general Dyer.

I annen verdenskrig ble boligområder og sivilbefolkningen både i England og Tyskland brutalt og vilkårlig bombet i flyangrep. Jødene ble utryddet i nazistenes konsentrasjonsleirer. Hauger av lik ble funnet da de allierte kom til konsentrasjonsleirene.

De allierte slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki da krigen i Europa var slutt. Ansiktene smeltet på dem som bodde nærmest bombenedslaget i Hiroshima og tusenvis av sivile døde av ettervirkningene.

Den andre verdenskrigen, med all sin grusomhet, gjorde ikke slutt på brutaliteten. «Aldri igjen» var et slagord som ikke ble fulgt opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Amerikanerne voldtok og sprettet opp gravide kvinner i My Lai i Vietnam i 1968. Allierte flygere bombet hensynsløst boligområder i Serbia under Kosovo-krigen og skjøt flyktende irakiske soldater under Golfkrigen. Offiserene kalte det «jakten på kalkuner».

Den britiske moralfilosofen og leder for Senteret for medisinsk rett og etikk ved King's College i London, Jonathan Glover, har skrevet en bok hvor han tar opp slike spørsmål. Han spør hva som kan gjøres for å hindre nye massakrer, nye grusomheter mot sivile. Boka «Humanity. A Moral History of the Twentieth Century» (forlaget Jonathan Cape) er den mest tankevekkende jeg har lest på mange år.

Det er på høy tid at filosofer og psykologer begynner å interessere seg for krigens grusomhet. Glover skriver:

«Etter å ha forelest i etikk i mange år, blir jeg slått av hvor lite som refererer seg til de forferdelige begivenhetene som har skjedd i det 20. århundre. Etikk burde ta utgangspunkt i hva det er som gjør at menneskene skaper katastrofer. Etikk burde dreie seg om å forstå vår menneskelige natur og tenkning og gi svar på hvorfor den bærer galt av sted, og hvordan vi skal kunne bremse de dårlige virkningene.»

Filosofene har interessert seg mer for de etiske problemer ved kloning og ved genetisk manipulering, mindre for å finne ut hva som får menneskene til å følge vanvittige diktatorer og militsledere og hva som skal til for å endre menneskene, slik at de unngår krig og vold.

Jeg kan forstå at barn utfører grusomme handlinger på ordre fra voksne militsledere, slik det har skjedd så mange steder i våre dager. De er for svake til å gjøre opprør og de kan lett indoktrineres. Barn i det tidligere Jugoslavia ble brukt som soldater av de forskjellige gruppene, det samme har skjedd i Uganda, Sierra Leone, Liberia, Burma og i mange andre land. Ofte blir disse barna kidnappet og lært opp til å drepe. Vanskeligere er det å forstå at voksne mennesker, ofte med gode kunnskaper, kan la seg bruke til å undertrykke motstanderne ved hjelp av umenneskelige metoder.

Ofte lages det et fiendebilde som brukes for å ta all verdighet fra motstanderne. Hitler kalte jødene et «virus» som måtte utryddes, ellers ville det forgifte den ariske rase. Tyskerne lot seg rive med i galskapen.

Det er viktig for makthaverne å skape et fiendebilde som gjør det lettere å drepe. Hutuene i Rwanda kalte tutsiene «kakerlakker», som folk selvsagt kunne trampe på - de var jo udyr.

Torturistene overbevises om at fienden ikke er menneskelig, det gjør mishandlingen lettere. Det fins mange eksempler på dette. Nazistene stemplet jøder, homofile og de mentalt syke til undermennesker, mens den ariske rasen var overmennesker. Undermenneskene kunne man behandle som dyr.

Ofte ser ikke de ansvarlige hva som skjer. Russiske teknikere som laget landminer som leketøy for at de skulle skade barn i Afghanistan og skremme sivilbefolkningen på flukt, hadde ingen motforestillinger når de laget disse våpnene i sine fabrikker. Det hadde heller ikke amerikanske våpenteknikere som produserte napalm eller splintbomber. Flygerne som slapp atombombene over Hiroshima og Nagasaki slapp å se de grusomme skadene.

Tyskere som arrangerte togreisene for jødetransportene, ga enveisbilletter til jødene, og returbilletter til fangevokterne. De «utførte bare ordrer». Men etter hvert visste både tyskere og folk i okkuperte land hva som skjedde med jødene, uten å gjøre noe.

Også i Norge gikk nordmenn tyskernes ærend og deltok i tortur og jødeforfølging. De valgte å satse på makthaverne, dette ga gode inntekter og de håpet vel på belønning i «tusenårsriket» som de ble lokket med.

Den ene krigen avløser den andre. Ikke før hadde man funnet en løsning i Bosnia, så startet det å ulme i Kosovo, som endte med bombingen av Serbia. Da den var over, kom russernes invasjon og bombing av Tsjetsjenia.

Jonathan Glover har regnet ut at i det 20. århundre ble det i gjennomsnitt drept 100 mennesker hver eneste time. Det er derfor all grunn til å tenke gjennom hva som kan gjøres for å redusere konfliktene og gjøre menneskene mindre villige til å følge vanvittige ledere.

Glovers løsning er at alle samfunn har en plikt til å stimulere tankevirksomhet og debatt. Han viser til at de menneskene som nektet å følge nazistene og som skjulte jøder i de okkuperte landene, var folk som torde tenke selv, som hadde fått en ikke-autoritær oppdragelse og som var opplært til å stille spørsmål.

Du kan ikke gjøre mye med våpenteknologien. Napalm, splintbomber, landminer og atombomber er allerede oppfunnet og selges. Det eneste man kan gjøre er å få bruken forbudt, slik man er i ferd med å gjøre når det gjelder landminer.

Man kan gjøre mer med menneskene. La filosofien få større plass i skolene, lær barna å tenke og ikke godta autoritetene uten videre. Hadde flere vågd å protestere og stille spørsmål ved Hitlers vanvittige raseteorier og nektet å utføre ordrer, ville Europa sett annerledes ut.

Politisk kan man selvsagt gjøre mer. Fredsforskeren Kumar Rupesinghe foreslo i sin bok: «Civil Wars, Civil Peace» at krig bør avskaffes på samme måte som man i sin tid avskaffet slaveriet. Det vil kreves en intens kampanje mot krig, og den vil ta tid.

Rupesinghe ledet i flere år organisasjonen Alert, som går inn og mekler i konflikter så tidlig som mulig. Dette meklingsarbeidet bør styrkes.

Samtidig bør FN rustes opp, verdensorganisasjonen må få en effektiv politistyrke som kan gå inn der konflikter truer og der de er brutt ut.

Et viktig skritt i kampen mot tortur og vilkårlige henrettelser er å få opprettet en internasjonal krigsforbryterdomstol. Den vil kunne skremme både politikere og forhørsledere fra å bruke tortur på motstanderne fordi de risikerer å bli stilt for retten den dagen de mister makten eller forsøker å flykte til et annet land. Krigsforbryterne vil oppleve samme skjebne som tidligere president Augusto Pinochet opplever nå i sin husarrest i England.

Men det haster å gjøre noe: Mens du har lest dette, er noen blitt drept i en krig eller torturert i et fengsel eller på en politistasjon. Vi burde lære av vårt århundres historie. En av lærdommene er at krigene fortsetter hvis ikke politikere og samfunnsbevisste mennesker gjør mer for å få dem stanset.

På lengre sikt trengs det en ny moral mot krig og undertrykkelse. Jonathan Glover er ikke pasifist og heller ikke religiøs. Han tror ikke det hjelper å true med et helvete for å skremme overgriperne. Han tror på opplysning, uavhengig informasjon fra nyhetsmedia og mennesker som tenker selv og stiller spørsmål ved diktatorenes løfte om tusenårsriker. Han vil ha filosofi inn i alle skolene - fra grunnskolen. Det er et forslag til ettertanke.