Massedistraksjonsvåpen

KOMMENTAR: Burka er manna fra himmelen for politikere i motgang.

Foto: Ahmad Masood/Reuters/Scanpix
Foto: Ahmad Masood/Reuters/ScanpixVis mer

|||Det er virkelig ikke rart at regjeringspartier over hele Europa nå kjører burkadebatt for alt det er verdt. I en situasjon der urolige befolkninger rammes av finanskrisens ødeleggelser, industridød, masseoppsigelser og klimaendret ekstremvær, er det bare én ting å gjøre for upopulære høyrepolitikere som vil bli gjenvalgt: Snakk om noe annet.

Burkaen er det perfekte weapon of mass distraction. Det er en uslåelig verdipolitisk enkeltsak som med et knips fortrenger andre saker fra medienes dagsorden. Det spiller ingen rolle at dette forhatte plagget knapt finnes på europeiske gater. En studie fra Danmark fant 3 — tre — burkabærere i hele landet. I Frankrike fant overvåkningspolitiet (!) at av landets 63 millioner innbyggere er det bare 1900 som går med heldekkende slør. Siden Frankrike har Europas største muslimske befolkning, gir dette en god indikasjon om hvor ytterst marginalt dette fenomenet er i vår del av verden.

Like fullt har angrep på burkaen fungert som en ideell symbolsak for blant andre president Sarkozy («burkaen er ikke velkommen i Frankrike»), statsminister Løkke Rassmussen i Danmark («riv burkaen av kvinnene») og statsminister Reinfeldt i Sverige («jeg synes ikke kvinner bør vise seg offentlig i det plagget»). I Danmark har regjeringen sagt rett ut at den islamistiske trusselen — symbolisert ved burkaen — er den største utfordringen det danske samfunnet står overfor i dag. Slik knytter de den hjemlige kampen mot burkaen sammen med krigen som føres i Afghanistan, og gjør begge deler til avgjørende frontavsnitt i «vår tids kalde krig». Burkabærerne blir femtekolonister. De er en indre fiende, og det er oss mot dem. Den eneste måten vi kan føle oss trygge på, er å rive av dem sløret.

Men dette ligger under. På overflaten framstilles det som en såre enkel kamp mot kvinneundertrykking. Man kan jo umulig være for burka. Argumentasjonen om at det kan være frigjørende å heldekke kroppen i dagens sexfikserte samfunn framstår som syltynn og irrelevant, all den tid burkaen de facto påtvinges millioner av kvinner i de områdene der den oljefinansierte, kjønnsfascistiske wahhabismen har fått gjennomslag. Likevel er det en kortslutning når europeiske feminister skriker etter forbud. Så lenge det finnes små lommer av muslimske sekter i Europa som insisterer på at kvinner ikke kan vise seg utenfor huset uten å være totalt tildekket, vil det innebære en ytterligere innskrenking av disse kvinnenes handlingsrom å forby burkaen i det offentlige rom. Burkaen kan være et fengsel, men den er i det minste et mobilt fengsel. Et forbud vil ha én eneste effekt: Å låse disse kvinnene permanent inne i hjemmene sine.

Som liberalt samfunn må vi også lære oss å leve med at noen kvinner faktisk velger totalt annerledes enn majoriteten. På samme måte som noen norske kvinner velger å bli nonner, velger faktisk noen hyperreligiøse muslimske kvinner å iføre seg burka eller niqab. Man kan mase om hvor rart og feil og ubegripelig det er, men man kan ikke frata dem retten til å følge sin religiøse overbevisning. Når Lise Christoffersen, innvandringspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet, går inn for totalforbud med begrunnelsen at burka «ikke handler om religion, men om misbruk av religion», så vet hun rett og slett ikke hva hun snakker om.

I tillegg til det feministiske argumentet, har det lenge versert et annet argument i debatten, nemlig at burkaen er en trussel mot det åpne demokratiet. I gårsdagens Dagbladet gjorde Hans Fredrik Dahl seg til talsmann for dette synet. Resonnementet, som har blitt framført av mange liberale europeiske intellektuelle i det siste, er at vårt samfunn hviler på tillit, og at tillit forutsetter at vi kan identifisere hverandre. «At vi viser hverandre ansiktet, og slik viser hvem vi er», som Dahl skriver. Etter min mening er dette elegant skrivebordsfilosofi som ikke tar inn over seg hva som er den største reelle utfordringen for tilliten i våre samfunn i dag — nemlig den hatefulle mistenksomheten som rettes mot den muslimske minoriteten. Dahl bidrar selv til å spre den giftige angsten: «Den burkakledde kan være en uskyldig person, kvinne eller mann, men like gjerne en person som maskerer seg av ond hensikt», skriver han, og dermed er vi tilbake ved ideen om burkabæreren som farlig indre fiende.

En burka kan selvsagt skjule livsfarlige våpen, men det kan som kjent også en helt vanlig finsk skoleransel. Dermed er sikkerhetsargumentet ugyldig. Vi vil aldri kunne helgardere oss mot terror gjennom forbud mot bestemte klesplagg og/eller sekker.

I de fleste land, seinest i Danmark, har forslagene om totalforbud mot burka blitt stanset av grunnlovsfestede og konvensjonsfestede prinsipper om religionsfrihet. Det visste forslagsstillerne utmerket godt på forhånd. Målet har aldri egentlig vært å få dem vedtatt, men å endre den politiske debattens koordinater. Det er forstemmende at mange liberalere og feminister gjør det så enkelt for dem.