Massehysteri demontert

«Heksejakten» bygger på Arthur Millers skuespill, som het «Smeltedigelen» i teaterversjonen. Det handler om hekseprosessen som fant sted i Salem, Massachusetts, i året 1692, da mange ble ofre for et massehysteri.

Opphavet til hysteriet er i Millers versjon at en flokk unge jenter blir oppdaget av presten Parris (Bruce Davison) under deres erotisk fargede rituelle lek i skogen.

En av jentene er prestens niese, Abigail Williams (Winona Ryder). Hun er betydelig mer livserfaren enn sine tenårige medsøstre, som hun har sterk makt over: Hun har vært elskerinnen til bonden John Proctor (Daniel Day-Lewis) og sett sine foreldre bli drept av indianere. Hun er besatt av Proctor, men han tør/vil ikke lenger ha noe med henne å gjøre.

For å redde skinnet etter episoden i skogen, hensetter Abigail seg i en hysterisk tilstand og sier hun har vært besatt av Djevelen - via flere av soknets kvinner, som hun navngir. Dermed er hva vi kanskje ville kalle en psykososial prosess i gang, og som ender foran inkvisitoren, dommer Danforth (Paul Scofield).

McCarthy-inspirert

Arthur Miller kom med dette stykket i 1953 og det er for lengst opplest og vedtatt at det var inspirert av kommunisthysteriet i 1940 - 50-tallets USA med senator McCarthy i inkvisitorens rolle og Richard Nixon ved sin side («Nixon»-skikkelsen hos Miller er formodentlig den hekse- og teologisk skolerte pastor Hale).

Ungpiken Abigails hete lengsler etter bonden Proctor styrer hennes ferd. Nå heter det riktignok hos en samtidig forfatter (William Congreve) at helvetet rommer ikke det raseriet en forsmådd kvinne føler, men den autentiske Salem-prosessen for 305 år siden var neppe utløst av at Abigail fikk kurven av Proctor. For ifølge annalene var de henholdsvis elleve og 60 år gamle ...

«Heksejakten» er først og fremst en slags demontering av et massehysteris mekanisme med komponenter som seksuell frustrasjon og religiøs fundamentalisme i en tid der Gud og Satan er nære, overordnede realiteter:

De som angis for å stå i ledtog med djevelske makter kan bare redde seg fra galgen ved å «innrømme» sin brøde og angi hvilke andre som har forhekset dem:

Fornedrelse og selvfornedrelse - samme vilkår, for så vidt, som ble budt de innkalte vitnene til «uamerikansk» virksomhet i 1950-årene.

Vellykket puslespill

Dette stoffet blir i siste instans for innlysende til helt å fengsle. Det fins liksom ingen mysterier, intet foruroligende igjen når det hele toner ut. Alle biter kommer på plass som i et vellykket puslespill. Men filmen er vellaget og velspilt i både hoved- og støtterollene - ikke minst Joan Allen som Proctors hustru gjør inntrykk med sitt stillferdige portrett.