Massekulturens herre

I «Loven vest for Pecos» tok Kjartan Fløgstad et innflytelsesrikt oppgjør med elitens utdaterte forestillinger om en barbarisk og hjernevaskende populærkultur.

Cowboyfilm på tirsdag. Kriminalfilm på torsdag.

I årevis var den unge Kjartan Fløgstad jevnlig å finne på de grønne trebenkene i Sauda Kommunale Kino, der han opplevde John Wayne i «Rio Bravo» og Robert Mitchum i «Thunder Road», den beste filmen han hadde sett.

Som voksen har Fløgstad ofte framhevet hvordan kinofilmene var hans barndoms sterkeste kunstopplevelser. Som voksen lærte han også med hvilken forakt den «folkelige» kulturen han hadde hatt så mye glede av som ung, enten det var spagettiwestern, rock eller krimromaner, ble møtt i det kulturelle etablissementet.

Derfor skrev Fløgstad i siste halvdel av 1970-åra fire essays som problematiserer motsetningen mellom «høyt» og «lavt», som hadde dominert debatten om ukepresse, tegneserier og popmusikk i hele etterkrigstida.

«I synet på den industrialiserte populærkulturen har kulturkonservatisme og kulturradikalisme funne kvarandre i eit einstemmig humanistisk svartsyn,» oppsummerer forfatteren holdningen han vil til livs. Ifølge Fløgstad er nemlig ikke forskjellen mellom «høyt» og «lavt», mellom tradisjonell institusjonskunst og kulturindustriell massekultur, så stor som man skal ha det til.

OPPRINNELIG publiserte Fløgstad tekstene i tidsskriftet Basar, men i 1981 samlet han dem i bokform under westerntittelen «Loven vest for Pecos» (LVFP). I den lille, men fortettede (og - paradoksalt, kanskje - svært teoretiske) utgivelsen, understreker Fløgstad hvordan han er «personleg fornærma», og ser seg nødt til å ta både egne og andres erfaringer i forsvar mot de mange som mener massekulturen bare er banaliserende eller reaksjonær: Spørsmålene «har meldt seg som påtrengande ut frå mi eiga verksemd som skapar av ’kunst’ og litteratur, og min endå meir langvarige karriere som kinogjengar, krimlesar, liebhaber av populær musikk. Kulturindustrien forvirrar og avskrekkar dei mellomlagsintellektuelle, fordi dei ikkje er innvigde i koden og løyndommane i denne kulturen».

Men om utgangspunktet er personlig, er det også politisk: Fløgstad mener deler av den utskjelte kulturindustriens produkter har «kimar til mot-ideologi i seg», en ambivalens kinopublikum oppdager der eliten bare ser reaksjon: «Dei som går på Eldo er mindre dumme enn dei som ruslar i Akersgata.»

DENNE SUBVERSIVITETEN

finner han både i krimromanene til Dashiell Hammett og Raymond Chandler, som han entusiastisk plasserer i selskap med Hemingway og Mark Twain, i deler av rocken og i b-filmen.

Det betyr imidlertid ikke at han mener all popkultur bør oppvurderes: Fjernsyn, for eksempel, ser han få muligheter for mot-ideologi i.

Sosialisten Fløgstad er dessuten opptatt av hva det vil si å skrive for arbeiderklassen i dag, og reiser spørsmålet «om ikkje sosialistisk kunst og propaganda svikter avgjerande her, ved å overlata det lystbetonte, det sanselege, driftene og draumane, og spekulasjonen i dei, til pengemakta og dei fri marknadsmekanismane».

«LVFP» er nemlig også mer tidsbundet polemikk mot litteraturen Fløgstad kaller «fundamentalistisk sosialisme» og ml-forfatterne som representerer den. Men han advarer samtidig mot «formell puritanisme»: «Eg seier Fram for ei urein dikting! Både ideologisk og formelt! Og vidare med Pablo Neruda at Den som spring frå dårleg smak vil gli på isen!»

FOR «LVFP» handler også om Fløgstads skriveidealer, og inneholder mye som kan gjenfinnes i forfatterskapet hans for øvrig: I samme tidsrom skrev han to Chandler- inspirerte krimbøker, redigerte en surrealismeantologi og skrev den karnevalistiske «Dalen Portland», romanen som gjorde ham berømt.

Noen år før hadde forfatteren oppdaget den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin og hans teorier om det opprørske karnevalet og den groteske realismen, som fikk stor innflytelse på Fløgstads bøker.

I «LVFP» bruker han Bakhtin til å vise hvordan den europeiske høykulturen aldri er «rein», men snarere intimt knyttet til det som regnes som «lavt». Den såkalte menippeiske satiren, som er preget av åpenhet, ureinhet og komikk og som ifølge Bakhtin er en viktig understrøm i europeisk litteratur, blir et ideal for Fløgstad: Den «kan utgjera eit utgangspunkt for moderne genrar som vil ta opp i seg både kultur og kulturindustri, kunst og underhaldning, mellomlagskunnskap og proletære erfaringar. Ei slik kunstform kan ikkje bli prega av kresen smak og fine fornemmelser». Den må ifølge Fløgstad snarere ha dårlig moral.

For ham er Chandler den moderne forfatteren som har kommet nærmest en slik prosa. Og Fløgstad ser lyst på framtida: «Framvoksteren av moderne massekommunikasjon og kulturindustri har gjort mulighetene for ein kunst som samstundes er både sublim og populær større enn nokon gong sidan Shakespeare skreiv sine drama og komedier for eit stort og bråkande samtidspublikum.»

FLØGSTAD VAR verken aller først eller helt alene. I tråd med datidas interesse for folkets egen kultur ble massekulturen i 1970-åra studieobjekt ved universitetene. I Bergen var Audun Tvinnereim og den produktive Willy Dahl akademiske trivialpionerer (men fortsatt meget kritiske). Blant forfatterne delte både Tor Edvin Dahl og Fløgstads Basar-kollega Einar Økland interessen for kioskens trykksaker. I sin generasjon var det ikke bare Fløgstad som brakte massekulturen inn i den skjønne litteraturen.

Men knapt noen gjorde det like konsekvent og overbevisende som sosialmodernisten fra Sauda: Ikke bare ble den folkelige kulturen en avgjørende ingrediens i skjønnlitteraturen hans. Fløgstad har jevnlig utdypet ideene i «LVFP», som er blitt ei referansebok for alle som seinere har skrevet om smak, makt og popkultur i Norge, i nye sakprosatekster.

Blant høydepunktene hører hans kritikk av den mer aristokratisk anlagte Dag Solstads roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige»: «Kortslutninga videovold-western-Eastwood heng saman med manglande evne til å tyda bildene i massekulturen» («Antipoder»).

Aller tydeligst vendte Fløgstad tilbake til«LVFP» i 2004, da han også selv slo fast at boka «truleg er den av mine skrifter som har hatt den mest synlege og målbare verknaden».

Men om brødrene Coen nå vurderes på lik linje med søstrene Brontë, ser ikke alt lyst ut: Kinofilmen har tapt terreng til tv. Den norske krimromanen er uten subversivt potensial. I dag setter Fløgstad sin lit til musikkteksten - «den nærmast universelle utbreiinga av lyrisk dikting».

Kåre Bulie er hovedanmelder for litteratur i Dagbladet.

FOLKETS KULTUR: I «Loven vest for Pecos» tar Kjartan Fløgstad til orde for at deler av den kulturen folk flest faktisk ser og leser har et subversivt potensial kultureliten, som i alle år har dømt den for enten å være en trussel mot høykulturen eller søvndyssende opium for folket, aldri har forstått seg på. Foto: SCANPIX
FOLKETS KULTUR: I «Loven vest for Pecos» tar Kjartan Fløgstad til orde for at deler av den kulturen folk flest faktisk ser og leser har et subversivt potensial kultureliten, som i alle år har dømt den for enten å være en trussel mot høykulturen eller søvndyssende opium for folket, aldri har forstått seg på. Foto: SCANPIX Vis mer
Massekulturens herre