FRI MANN: Sture Bergwall, tidligere kjent som Thomas Quick, fotografert under møte med norske pressefolk på SKUP-konferansen.
Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
FRI MANN: Sture Bergwall, tidligere kjent som Thomas Quick, fotografert under møte med norske pressefolk på SKUP-konferansen. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Massemorderen som forsvant

Massiv kritikk mot politi og påtalemyndighet i ny rapport om Quick-saken.

Kommentar

Sture Bergwall — tidligere kjent som Thomas Quick — er massemorderen som forsvant. Fra å være barnemorder, seksualsadist og kannibal, ble han for to år siden renvasket for alle anklager og åtte drap. Tre av dem gjaldt norske drapsofre: Trine Jensen (17), Gry Storvik (23) og Therese Johannesen (3). Prosessen mot Sture Bergwall ble tidenes justisskandale i Sverige. Nå er turen kommet til Norge. En arbeidsgruppe oppnevnt av riksadvokat Tor-Aksel Busch har gjennomgått norske myndigheters behandling av straffesakene mot Bergwall. Rapporten er laget i det som kalles et "læringsperspektiv", men det forhindrer ikke at konklusjonene er knallharde. I de tre norske Quick/Bergwall-sakene sviktet det totalt både i påtalemyndigheten og i politiet. Politiets etterforskning ble tilpasset Bergwalls falske tilståelser.

Rapporten dokumenterer hvordan norsk myndigheter tidlig sjaltet ut motforestillinger og eget etterforskningsarbeid. Juridiske vurderinger og politiets arbeid ble tilpasset det rapporten kaller "den svenske nøkkelen". Nøkkelen var en anvisning fra svenske myndigheter om hvordan Bergwalls forklaringer skulle forstås. Disse var allerede gitt legitimitet gjennom domfellelser for tre drap i Sverige der Bergwalls egne forklaringer var det sentrale beviset.

Opplysningene norsk politi mottok fra Sverige var tydelig preget av denne "nøkkelen". Rapporten viser at skriftlig dokumentasjon viser hvordan norske etterforskere på et tidlig tidspunkt aksepterte "nøkkelen" og tok den i bruk. Som det heter i rapporten:

Artikkelen fortsetter under annonsen

"Nøkkelen formet et tankesett som gradvis og ubevisst ble gitt legitimitet oppover i påtalelinjen, det vil si fra politinivå til den høyere påtalemyndigheten".

På godt norsk betyr det norske myndigheter koblet ut egne vurderinger og alternative forklaringer til fordel for det svenske sporet. Etterforskningen på norsk side ble brukt til å lete etter forhold og fakta som angivelig kunne bekrefte tilståelsene. Dette ble fatalt fordi Sture Bergwalls forklaringer og tilståelser fremkom gjennom metoder som var helt uten bevisverdi og troverdighet. Tilståelsene oppsto i psykoterapisamtaler der Bergwall ofte ble belønnet med ekstra doser av sterke narkotiske legemidler. Deretter ble tilståelsene videreutviklet og tilpasset av svensk politi og påtalemyndighet. Rapporten omtaler det hele som en "pseudovitenskapelig forklaringsmodell". Avhørsspesialisten Asbjørn Rachlew, som har deltatt i arbeidet med rapporten, sa i går at mønsteret er kjent fra internasjonal forskning om falske tilståelser til politiet.

En sterkt medvirkende årsak til denne rettssikkerhetsskandalen var riksadvokatens beslutning om at de norske sakene skulle pådømmes i Sverige. Både Trine-, Gry- og Therese-sakene kunne i utgangspunktet vært behandlet av norske domstoler, men overføring til Sverige fremsto i følge rapporten som en hensiktsmessig løsning:

"Den (overføringen) skapte imidlertid en ubevisst ansvarspulverisering som gjorde det krevende for norske myndigheter å innta en kritisk og selvstendig tilnærming til bevisene, slik intensjonen opprinnelig var".

Resultatet var at målet med etterforskningen ble å skaffe til veie opplysninger som svenske myndigheter anså som nødvendige for å avgjøre tiltalespørsmålet, og tilrettelegge det for svensk domstol. Ifølge Bergwall-rapporten preget dette både etterforskningen og påtalevurderingen like mye som sakens særegne karakter og utgangspunkt. Et synlig resultat var at norsk politi verken avhørte Bergwall eller deltok i de svenske avhørene av ham. Etterforskningen i Norge hvilte helt på Bergwalls tilståelser, men det ble likevel aldri sendt noen skriftlig anmodning fra norsk side om å være tilstede ved avhørene. Uttalelsene fra svenske sakkyndige ble uten videre godtatt, og ble ikke forelagt Den rettsmedisinske kommisjon forut for påtaleavgjørelsene.

Bergwall-rapporten viser hvordan hele justiskjeden fra politi til riksadvokat frivillig viklet seg inn i en fastlåst gruppetenkning og gikk i de samme fellene som siden ble avslørt i den svenske granskingen. Arbeidsgruppen konkluderer med at norsk politi- og påtalemyndighet ikke var kritiske nok. Bevisvurderingene var mangelfulle, selv om det var god tid til å etterspørre mer informasjon. Myndighetene hadde tilstrekkelig tid til å vurdere saken og gripe inn.

Saken mot Sture Bergwall er en rettsskandale uten sidestykke i nordisk justishistorie. Den er beretningen om hvordan anklagere og anklagede fant hverandre på veien mot samme mål. Bergwall tilsto raskere og hissigere enn hva politi og helsevesen klarte å håndtere, men til slutt ble det åtte drapssaker ut av et materiale på 30 tilståelser, hvorav tre norske. Samtlige domfellelser skjedde på grunnlag av tilståelsene, og norsk politis innsats handlet om å bygge opp under dem. Det vil for alltid bli en skamplett på politi og påtalemyndighet, men ulykken er likevel mye vanskeligere for de tre jentenes etterlatte. Mest sannsynlig får de aldri svar på hvem som drepte Trine Jensen og Gry Storvik eller hvem som sto bak bortføringen av Therese Johannesen. De to første av disse sakene er foreldet, mens Therese fortsatt regnes som savnet.

Rapporten med navnet "Norsk politi og påtalemyndighets behandling av straffesaken mot Sture Bergwall. Hva kan vi lære", er en murstein på 535 sider. Den inneholder atten læringspunkter som omfatter sammenhengende og kontrollbar innhenting og kontroll av informasjon og beviser, ansvarsforhold, bruk av sakkyndige og kunnskapsutvikling. Bakgrunnen for ny læring er blytung, men behovet for forbedring er tilsvarende synlig. Når politi og statsadvokater både lukter blod og betrakter verden med skylapper, kan hva som helst skje. Saken om Quick/Bergwall vil bli stående som et monument over den ubehagelige sannheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook