Likheter med Breivik: Timothy McVeigh ledes til rettssalen av FBI-agenter i april 1995. «Det kan være nyttig å sammenlikne McVeigh og Anders Behring Breivik», skriver kronikkforfatteren. Foto: Bob Daemmerich/AFP/Scanpix
Likheter med Breivik: Timothy McVeigh ledes til rettssalen av FBI-agenter i april 1995. «Det kan være nyttig å sammenlikne McVeigh og Anders Behring Breivik», skriver kronikkforfatteren. Foto: Bob Daemmerich/AFP/ScanpixVis mer

Massemordernes maskuline skam

Du kan ikke forstå høyreekstremister uten også å forstå kjønn.

Anders Behring Breivik har blitt en av verdens innenriksterrorister og gått til angrep på sine egne landsmenn med vold og hat. For 16 år siden bombet Timothy McVeigh Murrah Office Building i Oklahoma City og drepte med det 168 kvinner og menn fra sitt eget land. Det er det verste terrorangrepet utført av en amerikansk statsborger på eget territorium i vår historie. Mens politikere og eksperter forsøker å forklare det uforklarlige, kan det være nyttig å sammenlikne McVeigh og Breivik.

McVeigh gikk løs på både multinasjonale selskapers grådighet og et samfunn han mente hadde blitt for multikulturelt for å kunne ta vare på sine egne amerikanskfødte «ekte» innbyggere. I et brev til redaktøren i lokalavisa, klagde McVeigh, som da akkurat hadde kommet tilbake fra den første Golfkrigen, over at fødselsretten til den amerikanske middelklassen hadde blitt stjålet. Han mente en likegyldig stat hadde gitt den bort til en haug med utakknemlige innvandrere og velferdssnyltere. Både McVeigh og Breivik forsøkte å inspirere sine ariske landsmenn til handling.

De siste fem åra har jeg forsket og skrevet om ekstreme høyremiljøer i USA og Skandinavia. Jeg har intervjuet 45 nåværende amerikanske nynazister, hvite høyreekstreme, arisk ungdom, patrioter, minutemen (selvoppnevnte voktere ved USAs grense til Mexico, overs. anm.), og medlemmer av rurale militser. Jeg har intervjuet 25 tidligere nynazister i Sverige. Alle svenskene var deltakere i det statssponsede programmet EXIT, som gir støtte og trening til folk som vil ut av nazimiljøet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som sine amerikanske meningsfeller, kommer hvite skandinaviske rasister fra lavere middelklassefamilier. Fedrene deres er malere, snekkere, tømrere og veiarbeidere. Noen kommer fra små familiegårder. Alle EXIT-deltakerne er sosialt mobile nedover, de har sporadiske småjobber, har liten eller ingen kontroll over deres egen arbeidskraft eller arbeidssted, og ingen eier selskaper. Så godt som alle er menn. Av de 30 EXIT-brukerne jeg intervjuet, var to kvinner. Av de over 350 som har deltatt i programmet er bare 16 kvinner.

Skandinavene er vanligvis betydelig yngre enn sine amerikanske meningsfeller. Medianalderen for amerikanerne jeg intervjuet var 28, medianalderen for EXIT-medlemmene var 16 (da var de på vei ut av miljøet). De fleste ble rekruttert gjennom skinheadmusikk, og de så på det de drev med i et mindre ideologiske lys enn amerikanerne.

For skandinavene handlet det mer om tenåringsmaskulinitet. «Når du kommer i puberteten er det som om du må velge en side», fortalte Klas, en på programmet meg: «Du må velge om du vil være en nazi, en anti-nazi, en punker eller hip-hopper. I dagens samfunn kan du ikke bare velge å være nøytral.»

Markus (18) forteller: «Som barn ble jeg ofte banket opp, både hjemme og på skolen. Når jeg var elleve begynte jeg å se opp til stebroren min, han var 18 og skinhead. Han passet på meg og brydde seg om meg. En gang etter jeg ble banket opp av fem gutter (tre svensker og to innvandrere), begynte han å snakke om de helvetes utlendingene. Jeg var bare elleve og hadde ingen rasistiske oppfatninger da, men jeg ble påvirket av det han sa. Og når jeg gikk rundt med han, fikk jeg plutselig revansj for alt som hadde skjedd med meg tidligere. Alle jeg var redd for, var plutselig redde for meg. Det føltes veldig bra. Stebroren min begynte å gi meg hvite rasistplater, ei T-skjorte med et nasjonalistisk slagord og til slutt en bombejakke. Jeg gikk fra å høre på boy bands til å høre på hvit rasistmusikk.»

Unge skandinaviske gutter leter etter et sted i samfunnet der de kan bli menn. Hvite amerikanske høyreekstremister forsøker i stedet å ta tilbake noe de føler har blitt tatt fra dem, noe de mener de har rett på. Anders Behring Breiviks bakgrunn likner mer på amerikanske ekstremister enn på skandinaviske med sitt hat mot regjeringen, og de deler en frykt for den endrede mannsrollen. Både Behring Breivik og McVeigh bruker maskulinitet for å forklare hva som har skjedd med dem, og hvordan feminisme, staten og innvandring har gjort hvite menn til ofre.

Så det ikke misforstås: Det er ikke slik at en forståelse av maskulinitet kan erstatte politisk økonomi, globalisering, finanskrisen eller den oppfattede kulturelle nasjonale forringelsen. Ikke i det hele tatt. Men jeg tror heller ikke du kan forstå ekstremhøyre uten også å forstå kjønn.

For det første føler høyreekstreme seg avmaskulinisert av tidens politiske og økonomiske forhold. I USA føler de at vaginalstaten, «The Nanny State», har tatt fra dem maskuliniteten gjennom beskatning, økonomisk politikk og initiativer som skal sikre rettigheter for alle. De føler at regjeringen gir fordeler til alle andre, ikke-hvite, kvinner og innvandrere, og at de har mistet muligheten til å forsørge seg selv som frie og uavhengige individer. Kastreringen og avmaskuliniseringen av den innfødte, hvite mannen har redusert en nasjon av krigere til en lemenflokk eller «sheeple» som de ofte kaller andre, hvite menn.

I «The Turner Diaries» (som McVeigh hadde i sin besittelse da han ble tatt, red.anm.) fnyser forfatteren William Pierce over «den blonde mannens klynkende kollaps». Hvite menn har overgitt seg og mistet retten til å være frie:

«Som et resultat av det medieskapte bildet av «den nye mannen» har menn blitt stadig mer pysete og pasifistiske, fått mindre autoritet, blitt mer «sensitive», mindre konkurranseorienterte, mer androgyne og mindre dominerende. Media, homolobbyen og den feministiske bevegelsen har jublet. Feminine menn øker i antall. Vi har en hærskare av mammadalter og sveklinger. Ikke-aggressive, kroppsdistanserte, måpende, ubesluttsomme og fryktsomme menn med slappe håndledd. I teori og praksis er de fremdeles heteroseksuelle, men eier ikke et fnugg av machoånd.»

Ekstreme bruker kjønn som inngang til å problematisere og bekjempe «de andre». Den hvite, protestantiske maskuliniteten settes opp imot maskuliniteten til svarte, jøder, homoseksuelle og innvandrere. De er enten for maskuline (krigerske, begjærlige, utspekulerte og glupske rovdyr) eller ikke maskuline nok (feminine, avhengige og umandige). Rasisme, antisemittisme, nativisme og homofobi får sine helt egne uttrykk gjennom nedvurderingen av «de andres» maskulinitet.

For det andre lover den amerikanske bevegelsen å gjenreise mannligheten og bruker dette som et middel for å verve nye medlemmer. Gjennom å delta i disse mannsgruppene kan man bli med og beskytte hvite kvinner mot disse bestialske krekene. De vil få disse kvinnenes beundring og kjærlighet, og slik gjenvinne sin mannlighet.

Deres mannlighet er en militarisert versjon av den heroiske John Rambo. De bruker deres gudgitte rett til å trekke våpen, hvis noen eller noe, for eksempel et statlig maktapparat, frarøver dem mannligheten.

Anders Behring Breiviks hevder at feminismen er ansvarlig for en samfunnsmessig snuoperasjon, enten det er i media eller i militæret, hvor «mannen er underlegen og kvinnen overlegen». Som et resultat av denne omfattende utviklingen «forventes dagens mann å være et overfølsomt undermenneske som bukker og nikker for den radikalfeministiske agendaen.»

Breivik leker med to kjønnede stereotyper av muslimske innvandrere i Europa. På den ene siden er de rasjonelle og målrettede i sin invasjon av europeiske samfunn og på den andre siden er de morderiske, religiøse fanatikere som er helt ute av kontroll. I en video (som er en kortversjon av manifestet og som ble lagt ut på Internett kort tid før terrorattentatet) ser man dessuten en blond liten gutt som står mellom en dansende hippie med blomster i håret på den ene siden og en skjeggete, muslimsk fanatiker på den andre siden. Begge er to svært problematiske bilder av maskulinitet.

Mange høyreekstreme, deriblant American Aryans, så på terroristene med en viss ærefrykt og beundret deres «baller» og «falliske tapperhet». «Det er en skandale at, med en befolkning på 150 millioner hvite amerikanere, så få er villige til å ofre det samme», klaget Rocky Suhayda, styremedlem i et nazistisk parti i delstaten Michigan.

Som forskere, politikere og samfunnsborgere gjør vi klokt i å merke oss disse ordene. Denne kjønnede skammen produserer massemordere. Forskning som kartlegger de sosiologiske koblingene mellom globalisering, nedadgående sosial mobilitet, kjønn og etnisitet, kan hjelpe oss til å bli klokere på dette kjønnede raseriet og gjøre oss i stand til å håndtere utfordringene som er knyttet til både global og innenriks terrorisme.

Kronikken er en forkortet versjon av en artikkel i neste utgave av magasinet Fett, som kommer ut 20. september.

Oversettelse: Heidi Taksdal Skjeseth, Anne Bitsch og Anne Kari Hinna.