Anmeldelse: Mastodon - «Emperor of Sand»

Mastodons nye plate er proppfull av drama og store følelser

Har skrevet konseptplate om kreft.

ALBUM: Atlantaprogerne Mastodon har kommet til kapitel syv i den etter hvert svært så inviterende sagaen. Gjengen tar ikke lett på oppgaven denne gangen heller. Som vanlig når Mastodon har ordet, går man detaljert til verks.

Etter to utgivelser, som i enkelhetens navn kan sorteres under bandets mest rocka og låtorienterte utgivelser, er gjengen nå tilbake med Brendan O'Brien i produsentstolen. Sist hørt på «Crack The Skye», Mastodons kanskje mest komplekse utgivelse til dato.

Da er det garantert ikke tilfeldig at «Emperor of Sand» låter så dramatisk som den gjør heller.

Likhetene med «Crack The Skye» er for øvrig flere. Begge konseptene er spunnet rundt familierelaterte tragedier. Førstnevnte kretset rundt Brann Dailors søster, Skyes selvmord i 1990. «Emperor of Sand» har kreft som utgangspunkt for bildene om endeløs ørkenvandring og kamper på liv og død. En sykdom som har ridd familiene til tre av medlemmene de siste årene.

Det tok noen runder å bli venn med albumet. Ved første møte fremsto den som litt grå og uhåndgripelig. Årsaken ligger nok i at man må ha hele platen under huden før låtene virkelig finner sin plass. Og du store for et skue det er som utspiller seg på sanden når støvet får lagt seg.

Albumets styrke er først og fremst hvor velarrangert og godt produsert alt sammen er. De tre vokalisten har endelig funnet et samspill seg i mellom som virkelig løfter låtene. Der «Crack The Skye» var overveldende kompleks, har de vært mye flinkere til å skape luft og dynamiske pustepauser her.

«Show Yourself» låter nesten Queens of the Stone-Age-aktig, og er om mulig det nærmeste Mastodon har kommet i å skrive en streit rockelåt, mens «Clandestiny» er progbonanza i skjæringspunktet Pink Floyd, Genesis og Judas Priest.

Barytongitardrønnende «Steambreather», komplett med himmelskrapende refreng fra trommeslager Brann Dailor, den progtastiske «Roots Remain» og lyriske «Word to the Wise», danner midtaksen i det som meget vel kan være et av Mastodons fineste øyeblikk. Alle proppfulle av drama og store følelser.

Platen er ellers spekket med mye lekkert gitararbeide som både våger å være klassisk, simpelt og utfordrende om hverandre.

Skal vi kalle «Emperor of Sand» Mastodons modneste plate til nå? Den er i alle fall den mest uttømmende på alle nivåer. Det sier ikke lite med en sånn katalog å måle muskler med.