Mat i media

«Vi tør påstå at den maten som ble lagd i våre programmer, var både god for ganen og en fryd for nese og øyne.»

Dagbladet har i den senere tid hatt noen kronikker om mat, helse, kosthold, mote og moral. Fordi våre navn er dratt inn i debatten, finner vi det riktig å fortelle hva vi mener om dette. Og ikke bli pådyttet meninger og oppfatninger som argumenter for begge sider i debatten.

Spørsmålet som stilles av begge parter, er hvem som har endret kostholdet i Norge mest i de siste decennier, enten Barmen, Brimi, «Fjernsynskjøkkenet» eller Statens ernæringsråd. Spørsmålet må besvares av andre og er i seg selv ikke relevant for det vi har på hjertet.

Mat er kultur. Mat skal smake godt, og mat skal gjøre godt. Mat og måltider er en del av vår kulturarv. I dette ligger måten å lage mat på, hvordan måltidene tilberedes og inntas, og selvsagt har vårt lands naturgitte utvalg av råvarer betydd meget. I dag er råvareutvalget langt rikere enn før, andre lands matretter er blitt populære, og måltidsvaner og tillagningskulturen er endret på grunn av forandringer i familiemønster og arbeidsrytme. Men likevel skal måltider være en del av vår kultur, både til hverdags og fest. Måltider skal skape en god start på dagen, og gi dagens gode pauser til hvile og til muligheter for samtaler med kolleger, venner og familie. Dette er en del av hverdagskulturen. Måltider til fest er noe annet. Men husk at alle store begivenheter i våre liv, fra fødsel og barsel til dåp, ekteskap og begravelse er markert med samvær der måltider og mat spiller en vesentlig rolle. Bakt inn i både hverdagens og festmåltidenes matkultur ligger også det gode samvær og fellesskap i det å tilberede maten sammen. Lære barn og ungdom å bake brød, koke en god suppe og bevare smak og aroma i grønnsaker, fisk og kjøtt ved en riktig tilberedning er et kollektivt ansvar for bevaring av denne viktige siden av vår kultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er bekymret over at denne måltids- og matkulturen er i ferd med å smuldre opp som gammelt og tørt brød. Travelheten, både i skole og hjem, har ført til at ungdom ikke har lært å lage mat. Begge foreldre har jobb, og tiden for matlaging skal være minst mulig. Barna går på en rekke forskjellige fritidsaktiviteter, ofte til forskjellige tider, slik at middagen ikke blir det samlende måltid som det burde være. Og mange småhusholdninger finner det formålsløst å bruke tid på å lage mat. Ferdigretter, halvfabrikata og engangsutstyr flommer over i butikker. Det som kjøpes kan både ha riktig næringsinnhold og smake ganske bra. Men noen matkultur blir det ikke av det.

Maten skal selvsagt smake godt, og på tallerkenen skal maten se god ut. En fryd for gane, nese og øyne. Det meste av smaken bør komme fra råvarene og en riktig tillaging av rettene. Dette krever noe tid, mer omtanke og faktisk en hel del kunnskap. Dette er noe som også er en del av vår kultur, i alle fall for de tradisjonelle matrettene. Det beste brødet er laget av en god blanding av meltyper, er eltet godt, har gjæret en god stund og er bakt i en ovn med riktig temperatur. I dag er skolekjøkkentiden på de fleste skoler for liten til at ungdom lærer å bake, ikke får de kjenne godlukten av nybakt brød sive igjennom korridorene, og får derfor heller ikke denne nytelsen hjemme. Riktignok er det kommet en rekke gode småbakerier rundt om i de store byene, bakerier som tilbyr ferskt brød tidlig på morgen. Men den meste brødmaten som fortæres, består av kjedelig brød, ofte frosset og på tilbud. Det er meget sunnhet og nytelse i et varmt nybakt brød. Og en lysebrun, blank og sprø skorpe er et vakkert syn på et frokostbord.

Hverdagsmiddagen skal ikke være kjedelig. Da er ferdigmat og halvfabrikata ikke det beste utgangspunkt. Hverdagsmiddagen kan lages på den tiden det tar å koke poteter. Men da kreves både kunnskap og planlegging i matlagingen. Og dette lærer ikke ungdom og unge familier i dag. Årsakene er flere, men liten skoletid og bare festmåltidsprogrammer i fjernsyn er vesentlige forklaringer til denne utviklingen.

Vi er selvsagt ikke imot gourmetmat og importerte råvarer og matretter. Dette er en berikelse av vår matkultur. Men dette må ikke ta overhånd. Undersøkelser viser at folk flest oftest spiser mat av norsk opprinnelse. Og derfor må folk lære hvordan man skal bruke våre tradisjonelle matvarer på en riktig måte. Her svikter massemedia i dag, både fjernsyn, aviser og blader. Det er nytelsen som er blitt det viktigste poenget, underholdningen som teller mest for fjernsynsredaksjonene. Den sunne fornuft og gode tradisjon taper.

Maten skal fremme god helse, være sunn. Det er meget sunnhet i et smakfullt måltid. Men det er mengden og sammensetningen av næringsstoffene som på langt sikt bestemmer den helsemessige betydningen av vårt kosthold. Her kommer ernæringsvitenskapen inn. Vi vet i dag ganske meget om hva vår kropp trenger av de ulike næringsstoffene. Vi begynner også å få ganske godt kjennskap til hva næringsstoffene gjør i kroppen vår, hvorfor de er viktige for oss. Kunnskap om hvordan vitamin A virker i synsprosessen, hvordan det virker i celledeling og regulerer viktige gener i fosterutviklingen er selvsagt ikke nødvendig å ha når vi spiser gulrøtter.

Det er heller ikke nødvendig å vite hvordan vitamin K i grønnsaker og vitamin D i fet fisk styrker bensubstansen og kan hjelpe til å forhindre brudd av eldres hofter. Folk flest vet at meget av mettet fett kan føre til at kolesterol i blodet stiger og derved kan bidra til utvikling av hjertekarsykdommer. Men folk flest vet ikke hvordan og hvorfor. Men moderne grunnforskning innen cellebiologi, kolesterolomsetning og fettsyretransport har vist sammenhengene. Vi vet meget og kan forklare mye. Og vil at folk flest skal få kunne ta del i vår viten. Slik at levesett og matvaner kan tuftes på forståelse. Og ikke bare på nytelser, fristelser og selvdigging, slik statsviteren Thor Øivind Jensen og sosiologen Trond Blindheim gjør seg til talsmenn for i Dagbladet 23. februar.

En forståelse av det ernæringsvitenskapelige grunnlag for god helse krever at folk får en utdannelse, enten som ungdom i skolen, eller som voksne gjennom etterutdannelse blant annet via aviser, tidsskrifter, radio og fjernsyn. Både skolen og massemedia svikter i dag. Vi har gjennom et langt liv kjempet for at naturvitenskap og husstellslære skulle bli bedre dekket i barns og ungdoms utdannelse. Men ikke nådd særlig langt. Vi brukte derfor «Fjernsynskjøkkenet» til å få inn basiskunnskaper i matlaging, en viss forståelse av matkulturens betydning, og bakte inn i våre programmer opplysninger om hvorfor det var en fordel å spise ernæringsriktig. Og vi tør påstå at den maten som ble lagd i våre programmer, var både god for ganen og en fryd for nese og øyne. Dessuten var alle de kokkene, som Jensen og Blindheim digger, med i flere programmer. Jensen og Blindheim påstår at vi ville frelse dem fra det onde, mens Moi og Brimi leder dem inn i sunn og herlig fristelse. Vår oppgave var ikke å frelse folket fra det onde, men å gi dem kunnskap om det daglige brød.

Vi mener fortsatt at offentlig finansiert radio og fjernsyn bør ha mer opplysning og hverdagsmat i sine matprogrammer, og ikke lage alt til underholdning og actionpregete konkurranser. Men kulturen i NRK er endret. Det er antall seere og lyttere som teller - ikke seriøsitet, folkeopplysning og populærvitenskap.

Det siste i denne endrete mediekulturen var ønsket om å flytte suksessprogrammet «Schrödingers katt» fra en god sendetid i fjernsynets hovedkanal til en beskjeden plass i sidekanalen, som nå er utsatt. Det er en rekke undersøkelser som viser at folk gjerne vil ha mer populærvitenskap i radio og fjernsyn, og dette bør NRK ta hensyn til.

Men NRK har langt fra eneansvar for forflatning av naturvitenskapelig stoff generelt og ernæringsvitenskap spesielt. Den senere tid har aviser og blader hatt reportasjer og intervjuer med selvbestaltede guruer som prediker useriøs og gal ernæringsopplysning. Og slikt stoff blir servert i god tro fordi både statsvitere, sosiologer, journalister og folk flest ikke har bedre rede på og innsikt i det som presenteres.