Mat, mote og moral

«Forbrukere, kjendiskokker, aviser, ukeblad og markedet skaper en sunn og nytelsesfylt kostholdsutvikling.»

Det spiller ingen rolle hva veikroen het, den lå i Rimiland mellom Voss og Hønefoss. Et sånt sted hvor de har utvidet måltidsbegrepet med røde plastflasker til ketchup, og hvor du får finger'n hvis du ber om hvitløk eller ingefær til maten. Vi kjøper Dagbladet (9. februar) og kjøttkaker med poteter, feit saus og udefinerbar grønnsakstuing. Det må være på slike steder de hater tv-kanalenes kjendiskokker og avisenes matspalter, tenker vi etter å ha lest Dagbladets kronikk som går til angrep på det såkalte reaksjonære matsnobberiet i massemedia. «Rimi er en lise for den norske matkulturen, å påstå noe annet er kunnskapsløst snobberi,» skriver Runar Døving, som arbeider ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Så serverer han en underlig suppe på arrogante kjendiskokker, smør- og fettgutta på tur, middelklassens matmoter, helsenedbrytende gourmetjournalistikk, fritidshedonisme, fremmedgjørende avokado og småborgerlig lodderogn.

Det som sies, skrives og tilberedes av mat og måltider i massemedia, er så ekskluderende at folk føler seg mindreverdige, skriver Døving. Og ikke nok med det: Maten som kjendiskokkene anbefaler, er direkte usunn og utsetter oss for helsefarlig alkoholpress. Mye kan sies om dette, vi har valgt å gripe fatt i Døving som representant for det uheldige norske ekteskap mellom protestantisme og sosialdemokrati, hvor markedet, medier, moter og forbrukerne blir suspekte fiender av den gode sak.

Tidlig på 1930-tallet ble sosialist og senere helsedirektør Karl Evang spurt om hvordan man kunne finne standarder for et godt kosthold for arbeiderklassen. Spørsmålet antydet et ønske om å standardisere en meny for fattige arbeidere. Evang svarte at de rikes matvaner kunne være et godt utgangspunkt. Med penger, kunnskap og utdanning er det store sjanser for et sunt og nytelsesverdig kosthold. Det hadde Evang naturligvis rett i. Norge slapp heldigvis unna ydmykende utdeling av dårlig mat, slik Sverige fikk. I stedet for standardiserte matpakker satset arbeiderbevegelsen på høyere lønn, matsubsidier og opplysning om sunt kosthold. Folkehelsen bedret seg, og den norske politikken ble en suksess til rundt 1960. Men da som nå var det forskjeller i helse og levealder mellom topp og bunn i samfunnet, med kosthold som en av de viktige årsakene. Dessverre sementerte denne politikken en allianse mellom by og land der melkefettet fikk en dominerende rolle som ble et helseproblem i seg selv.

Faktisk har matpolitikken vært til dels pinlig i Norge, med store sosiale forskjeller og helseproblemer knyttet til unødvendig dårlig kosthold. Særlig hjerte- og kardødeligheten var for stor gjennom flere tiår, og er det fremdeles. Her er det lett å peke på fettpusherne i landbruket og deres lakeier i politikk og forvaltning som skyldige. Men på 1990-tallet skjer en bedring i situasjonen, og ikke bare hos de rike og velutdannede. Vi våger å antyde at det norske folk har bedret sitt kosthold markant, på noen områder mer enn det som følger av Ernæringsrådets anbefalinger. Det er som en minnes formann Maos ord «Massene er de virkelige heltene».

Hva har skjedd? Helseinteressen blant folk er merkbar, populærlitteratur om mat og helse selger til opplagsrekorder. Kokebøker (kall det gjerne matpornografi) og matstoffet i aviser og tv øker sterkt i popularitet. Kokker blir rikskjendiser med egne tv-program, nesten som i Frankrike og Italia. Butikkene får nye varer, dypere og bredere utvalg som avspeiler interessen for mat fra kulturer der kostholdet er klart sunnere enn hos oss (Østen og Middelhavet). Selv banale kjedebutikker varter i dag opp med økologiske varer, middelhavsoljer, gresk ost og orientalske råvarer.

De store norske monopoler med enkel og standardisert produksjon av kjøtt og melkevarer er under sterkt press for å akseptere mer konkurranse, større variasjon, økt sunnhet, mer innovasjon og høyere kvalitet. Driverne i utviklingen er helseorientering, opplevelsesorientering, kontinuerlig påvirkning fra andre matkulturer, motebevissthet og naturligvis rent jåleri. Visst spises junkfood, men heldigvis er også den av bedre kvalitet og med variasjon. Alt i alt en sunn og god utvikling.

Det hyggelige med denne utviklingen er at det skolen og myndighetene skremte oss med da vi var barn, ikke slo til. Vi slapp tran, kålrabi og gammelt grovbrød med riktig tyggemotstand. Tvert imot nyter vi det gode liv med viner, spennende grønnsaker, gode råvarer, estetisk tiltalende lekkerheter og mineralvann fra friske kilder. Det gode kosthold tar også mindre av vårt samlede budsjett enn før. Kanskje vi her nærmer oss det Døving er så sint på? Dette er jo ikke den gamle protestantiske leksen om at det sunne skal være vondt og komme fra statlige diktat, og at nytelse, ulydig individualisme og avvik straffer seg. Hvor ble det forresten av protestantenes slagord: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales skal med sorg»? Her er det sunne drevet fram av det protestantiske sosialdemokrater avskyr mest av alt: marked, reklame, masseturisme, eliter, moter, individualisme, løssalgspresse og tv-underholdning. I stedet for å frelse oss fra det onde, som Ingrid Espelid og Kaare Norum drev på med, blir vi nå ledet inn i sunn og herlig fristelse av Moi og Brimi og Gutta på tur. Her er det ikke snakk om tunge valg, avlat, nøysomhet og oppofrelse. Vi får i pose og sekk, til protestantenes skrekk. Så får det heller være at Døving ute på det statlige institutt har satt 1950-tallsmatpakka med smør, F45-ost og leverpostei i vranghalsen. Nå handler det heldigvis om nytelse, lett beruselse, glede og lettlivet moteliv støttet av medier, reklame og marked. Vi vender ryggen til den gamle moralisme, fordi det er gøy og moteriktig og nytelsesfullt å være sunn.

Det er nyanser i bildet. Det er fett i mozzarellaen. Trond Moi og Arne Brimi er sett med fløte på fingeren, men ikke med for mye alkohol. Man kan overdosere både vin og espresso. Det er fremdeles ubehagelige skiller mellom folk, de med minst penger og utdanning har fremdeles minst helse og dør for fort. Her som ellers fungerer eliten som innovatører og opinionsledere. Slik har det alltid vært, men heldigvis drar de «den gemene hop» med seg raskere enn før, til en mindre klassedelt pluralisme og en mer folkelig gastronomi.

I salig Evangs ånd vil vi be Døving, som en slags harsk tranapostel, om å slutte med sine lyriske beskrivelser av folkets feite standardpølser med sur ketchup, og heller arbeide for at flere kan få del i et friere matvalg med bedre nytelse, mer variasjon og bedre helse på kjøpet. Vi krever billigere og bedre mat i butikkene, mer friske grønnsaker av god (gjerne utenlandsk) kvalitet, bedre utvalg, mer konkurranse, mindre Tine og Gilde, flere restauranter med god og rimelig mat, mer import, flere innvandrerbutikker, bedre informasjon om varene, mer matstoff og livsstilsstoff i løssalgspressen, mer Jamie, Brimi og Hellstrøm på tv og billigere vin på Polet (aller helst vil vi ha den i matbutikkene). Gjerne Grandiosa og en pølse av og til som motvekt, men helst som eget valg med egen saus og ikke med statlig standardisert Døving-saus (rømme rørt ut med pulver fra super'n?).

Så gøy er det sjelden å være sunn og samfunnsansvarlig, men om en legger av seg det protestantiske sosialdemokratiske åk, så finner en mye fornuft skjult bak forbrukernes preferanser og valg. Og ikke glem at nytelse og lykke er mer koblet til helse enn det den medisinske statistikk fanger opp.

Blir det for mye av det gode? Dra på moderne treningsstudio og tråkk det av deg mens du titter på gode eksemplarer av det annet kjønn. Det moderne menneske har livsappetitt. Nytelse og variasjon er en del av et fullverdig sunt liv.