LIVSFJERNT: «Hva slags kunnskaper, erfaring og empati har disse menneskene som bestemmer at ungdommer i videregående skole skal gjennom et livsfjernt pensum for å lære denne typen matematikk?» spør lektor Karl Eirik Kval. Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
LIVSFJERNT: «Hva slags kunnskaper, erfaring og empati har disse menneskene som bestemmer at ungdommer i videregående skole skal gjennom et livsfjernt pensum for å lære denne typen matematikk?» spør lektor Karl Eirik Kval. Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Matematikk som snubletråd

Tusenvis av elever går hvert år gjennom andre klasse med et stempel i panna om at de er udugelige.

Tårene triller nedover kinnene. «Hvem er det som har bestemt at vi skal lære dette?» hikster hun. Jeg kan ikke annet enn å heve skuldrene og være enig i at den teoritunge og lite praktiske matematikken hun er tvunget til å lære, burde hun vært spart for.

«Elevene skal kunne gjere målingar i praktiske forsøk, formulere ein enkel matematisk modell på grunnlag av dei observerte data, bruke teknologiske verktøy i utforsking og modellbygging og vurdere modellen og kor gyldig han er,» står det i læreplanen for faget matematikk 2P i andre klasse på i videregående skole.

P-en i 2P står for praktisk matematikk, og da skulle man kanskje tro at matematikken var nettopp det: praktisk. Lenger unna sannheten er det vanskelig å komme. Men etter Kunnskapsløftet er faget obligatorisk i andre klasse for alle som ønsker seg minst mulig matematikk.

Slik lærebokforfatterne naturlig har tolket dette målet, skal elevene lære regresjonsanalyse på en avansert kalkulator. Regresjonsanalyse innebærer at man skal finne en kurve som passer til sammenhengen mellom to variabler. Så kan man spørre: Hvem har bruk for regresjonsanalyse i dagliglivet? Svaret er: ingen. Det er så man må klø seg i hodet for å forstå hvordan nettopp dette kurset i matematikk har endt opp med å bli så teoretisk, livsfjernt og lite praktisk. Men det slutter ikke der.

«Elevene skal gjere greie for nokre plassverdisystem og gje praktiske døme på dei,» står det også i læreplanen. Det betyr at elevene for eksempel skal lære totallsystemet og femtallsystemet. Etter tre år med reallinje på gymnaset, syv på universitetet, 13 år med undervisning og 46 år vandrende på denne jorda, kunne jeg fremdeles ikke regne med totalls- og femtallssystemet da jeg ble satt til å undervise i det. Jeg hadde aldri hatt bruk for å kunne denne typen matematikk. Men Kunnskapsløftet ga meg ikke noe valg. Jeg måtte lære meg det. For å undervise elever som ønsker minst mulig matematikk.

Det er så man må spørre: Hva slags kunnskaper, erfaring og empati har disse menneskene som bestemmer at ungdommer i videregående skole skal gjennom et livsfjernt pensum for å lære denne typen matematikk? Har vi å gjøre med teoretisk orienterte akademikere som går ut i fra at alle ungdommer er som dem selv eller deres egne barn?

«Skal det være dette faget som gjør at jeg ikke kan fullføre videregående skole?» fortsetter jenta foran meg. Jeg har vondt av henne og veit ikke hva jeg skal svare. Egentlig er jeg like fortvila og oppgitt som henne. Og jeg forstår like lite av det hele som hun gjør.

Sannheten er at hele faget er en utspekulert snubletråd for ellers oppegående elever. Jenta som sitter foran meg har brukbare karakterer i alle andre fag. Men denne abstrakte matematikken noen skrivebordspedagoger i departement og direktorat foran sine dataskjermer har planta inn i læreplanen, gjør at hun står i fare for å havne i en arbeidssøkerkø med analfabeter. Til tross for at hun kan både lese og skrive.

Hun vil så gjerne. Hun gjør lekser. Hun har hatt ekstralærer. I fjor klarte hun seg med et nødskrik og sto i 1P. Et nødskrik fordi også det faget inneholder en del teoretisk matematikk. Som for eksempel at «Elevene skal undersøkje funksjonar som beskriv praktiske situasjonar, ved å fastsetje skjeringspunkt, nullpunkt, ekstremalpunkt og stiging, og tolke den praktiske verdien av resultata, omsetje mellom ulike representasjonar av funksjonar og gjere greie for omgrepet lineær vekst, vise gangen i slik vekst og bruke dette i praktiske døme, også digitalt.» Ikke engang i 1P fantes det nok praktiske emner i matematikk til å fylle faget. Likevel valgte man å lage et obligatorisk andreår i matematikk.

Og konsekvensene? Det er at nærmere halvparten stryker eller får dårligste karakter i 2P. Tusenvis av elever går hvert år gjennom andre klasse med et stempel i panna om at de er udugelige eller nesten udugelige i et matematikkfag jeg ennå har til gode å høre én eneste matematikklærer si er en god idé å presse på uvillige 17-åringer.

Det er lett å tenke: Hva annet er det disse skrivebordspedagogene har sydd over samme lest? Forskrift til opplæringsloven? Som sier at elevenes sluttvurdering er det som skal telle. Med andre ord at innsatsen gjennom skoleåret bare i svært begrenset grad skal regnes med. Og dermed legger til rette for læringsstrategier som tjener flertallet av elevene svært dårlig. Kanskje er den også utforma av mennesker som har liten eller ingen erfaring med de elevene som faktisk går i videregående skole i dag.

Eller hva med russefeiring og eksamen? Hvorfor er det slik at elevene år etter år stiller utslitte og rødøyde til eksamen? Hvorfor klarer man ikke å få til en ordning der feiringa ikke ødelegger for elevenes viktigste innsats der tre års skolegang skal vurderes? Er det fordi Opplæringslova fastsetter at skoleåret skal bestå av et minstetimetall? «Nedkorting av skoleåret vil ikke være i samsvar med klare politiske signaler som gitt fra mange hold.» Sier departementet.

Men har skolebyråkratene noensinne vært i et klasserom under russefeiringa? Har de noen gang beveget seg ut av kontorene sine og sett etter om det faktisk er mulig å undervise og lære elevene noe som helst mens de feirer tre års uferdig skolegang? Departementets svar på læreres gjentatte bekymringsmeldinger er dette: «Kunnskapsdepartementets understreker at avgangselevene selv må ta ansvar for egen læring og eksamensresultater. Feiringen bør derfor foregå på en måte som ivaretar slike hensyn. Utdanningsdirektoratet har jevnlig dialog med skoler og russestyrer om dette.»

Mer og mer har jeg kommet til at alle byråkrater som jobber med skole, fra tid til annen bør ha praksisperioder i skolen. Enten med å undervise - om de har undervisningskompetanse - eller som observatører. Skolen er rett og slett for langt unna den virkeligheten de befinner seg i.

Følg oss på Twitter