PROPAGANDA: Det hvite hus har en pressetalsmann, Sean Spicer, som ikke skammer seg over å bli tatt i blank løgn. Da må pressen finne tilbake til en gammel journalistisk måte å dekke politikk på.  REUTERS/Yuri Gripas
PROPAGANDA: Det hvite hus har en pressetalsmann, Sean Spicer, som ikke skammer seg over å bli tatt i blank løgn. Da må pressen finne tilbake til en gammel journalistisk måte å dekke politikk på.  REUTERS/Yuri GripasVis mer

Måten å dekke Donald Trump på? Som enhver annen diktator

Reuters sjefredaktør gir råd til sine journalister.

Kommentar

OK, det var ikke ordrett hva nyhetsbyrået Reuters sjefredaktør Steve Adler anbefalte sine journalister her forleden, men jeg tillater meg å bruke en vanlig journalistisk metode. Å tolke, forenkle og dra sammen i tittel og ingress, for så å utdype i brødteksten.

Adler mer enn antyder at det er verre tyranner enn Trump der ute, det er sant og skulle bare mangle. Men at han overhodet ser et slektskap, er mildt sagt urovekkende.

Innholdet i notatet til redaksjonen, kan med rette oppsummeres slik: Alle nyhetsorganisasjoner lurer i disse dager på hvordan i all verden de skal dekke Trumps presidentskap siden de aldri har opplevd maken.

Jo, det har vi, sier Adler. Dere er bare ikke vant til at det skjer i USA. Faktisk arbeider vi daglig under liknende og verre forhold verden rundt og har gjort det i 165 år. Reuters journalister må lære seg å finne fakta uten å ha adgang til sentrale kilder i regjeringen og hos myndigheter, og, ja, tvert imot bli motarbeidet og angrepet fra øverste hold, akkurat som amerikanske journalister nå opplever. Reportere blir truet på livet, sabotert, utestengt og forfulgt, men klarer likevel å gjøre jobben i land som Iran, Russland, Filippinene, Egypt, Jemen og Kina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da må de klare det i USA også.

Ikke se for mørkt på det, sett i gang å arbeide slik dere alltid har gjort. Reuters vil beskytte dere mot overgrep, men husk, vi er ikke historien. Dette handler ikke om media, men om å finne fakta og presentere det for publikum så raskt og nøye dere kan.

Det vakte oppsikt at Reuter-sjefen sammenlikner den nye administrasjonen med noen av verdens mest autoritære og pressefiendtlige regimer. Like trist er det at han ser seg nødt til å minne redaksjonen om grunnleggende journalistiske prinsipper og arbeidsmetoder. Dette går til kjernen av Trumps banale krig mot pressen; han beskylder dem ikke bare for å lyve, men også for å være en gjeng overbetalte forfengelige kjendiser som ikke lenger fortjener sin privilegerte posisjon og pressefrihetens beskyttelse.

Han sammenlikner dem på mange måter med seg selv. Som reality-stjerne. Han forakter deres besettelse med ratings, men tar selv opp sin egen rating i møte med CIA og på National Prayer Breakfast.

Trump er en demagog som kaller pressen for løgnere og den virkelige opposisjonen, et virkemiddel han langt i fra har suget av eget bryst. Det er en klassiker blant autoritære ledere. Under hele valgkampen pekte han ut journalistene i mengden, skjelte dem ut og oppfordret til sjikane. Det var ofte veldig aggressivt og uhyggelig, og det forundret meg at amerikansk presse ikke tok det på større alvor når enkelte navngitte reportere ble utsatt for mobben etter at Trump hadde pekt dem ut.

Men de første reaksjonene på Trumps behandling av pressen tyder på at Trump kjenner deres akilleshæl. Pressekorpset i Det hvite hus var fortørnet over å miste privilegier og bli behandlet som en hvilken som helst bladfyk. Disse var jo selve presseadelen som fartet rundt i Airforce One og var på fornavn med alle.

Men de begynner endelig å skjønne at det er viktigere ting som står på spill.

Nå er rådet; slutt å sende erfarne reportere til Det hvite hus, bare for å sitte der og bli skjelt ut og løyet for. Det er bortkastet tid og ressurser. Send istedet en fersking med en smarttelefon. Slutt å sende direkte så lenge Trumps pressetalsmann, Sean Spicer, fortsetter å lyve og skjelle og smelle.

Behandle informasjonen fra Det hvite hus som hva det er, ren propaganda. Sjekk fakta - og rapporter om det istedet for å drive billig reaksjonsjournalistikk.

Den gamle Watergate-helten Carl Bernstein mener pressen heller ikke må godta krisebildet av media som underbemannet, uthulet og avmektig. Det drives fortsatt journalistikk av ypperste klasse i hans gamle avis Washington Post og flere andre steder. De store nyhetsorganisasjonene har muskler og ressurser til å takle utfordringen fra Trump og angrepet på pressen.

Pressen må ta tilbake selvtilliten, arrogansen og frekkheten alle hatet, fordi det er bare slik man avslører løgner og stopper tyranner. Pressen må igjen bli hatet av de rette grunnene – fordi reportere finner svarene makta ikke vil gi og går til ytterligheter for å holde skjult.

Hva Trump og hans kumpaner må mene om pressen generelt eller enkelte nyhetsorganisasjoner, bør ingen bry seg om. Hvilke innskrenkninger, boikotter og sanksjoner de setter igang, er det som må bekjempes, fordi det hindrer innsyn og etterprøving av et av de mest radikale presidentskap i USAs historie.

Det kommer garantert flere mer eller mindre gode råd om pressens håndtering av Trumps løgnaktige regime. Men når støvet har lagt seg, vil Steve Adlers lille notat bli stående. Prinsippene har funket i 165 år. De tåler fire år til og vel så det.