Matias Tellez

Gromgutt.

CD: Matias Tellez er norsk rocks svar på Per Ciljan Skjelbred: et vidunderlig talent på mange måter, litt unorsk i spillestilen, og best av alt: på ingen måte ferdig utviklet ennå. Hvor god han kan bli, får tida vise. Vi omtalte ham som «perverst begavet» ved forrige korsvei, albumdebuten «Tamiaz Mellez» fra 2007. Oppfølgeren og storselskapsdebuten er på sitt beste herlig kompromissløs, musikkhistorisk tafsende på svært tiltalende måter og i det hele tatt lite preget av noen form for stundens eventuelle alvor - Tellez har ikke falt for fristelsen (eller blitt hørbart tvunget) til å lage noen lettselgelig plate. Baksiden av medaljen er en litt insisterende, oppfarende gjennomgangstone - Tellez kan gjøre heseblesende funkpop på utmerket vis, men han kan også framstå som litt gnålete og masete. Han avslører seg derimot som et sjeldent stort midtempotalent flere steder, som i psychsoulbossaen «Head In Cloud». Tellez vil nok i noe større grad enn sin gamle mentor Sondre Lerche oppleve å ha altfor mye karakterstyrke og idétilfang for sitt eget beste, og derfor forbli på et slags kultnivå hvor hans leksikalske sjangerkunnskap og fritenkende referanselek får bøtter med respekt - og altfor få lyttere.