MØRKT: Julian Casablancas spilte på en nesten mørklagt scene på Hovefestivalen. FOTO: Eivind Kristensen
MØRKT: Julian Casablancas spilte på en nesten mørklagt scene på Hovefestivalen. FOTO: Eivind KristensenVis mer

Matlei rockestjerne

Mørk opplevelse med Julian Casablancas fra The Strokes.

||| KONSERT: Når ungjentene roper «Der er han!» og løper hvinende mot scenen, skjønner man at Julian Casablancas er det nærmeste vi kommer en ekte rockestjerne på Hoves torsdagskveld.

Gamle Strokes-låter Frontfiguren fra The Strokes fyller da også den nesten mørklagte scenen med en god dose rockearroganse, både kledelig og ukledelig. Sarkasmen er for eksempel på grensen til det ubehagelige når han gjentatte ganger insisterer på at noen hundre halvinteresserte og stupfulle 16-åringer med glowsticks er «the best fucking audience ever».

Litt trist, men også litt moro er det dessuten å observere at halve publikum er mer opptatt av å se på tre tullekopper som har dekket kroppen med neonlys enn å høre The Strokes-klassikere som spilles av fra scenen.

Stort band For Casablancas har ikke nok sololåter til å fylle en time, og derfor får vi høre gamle, gode Strokes-viser som «Hard To Explain», «Automatic Stop», «The Modern Age».

(Et øyeblikk trodde jeg det var Albert Hammond Jr. som spilte gitar der også, men løp bort til scenekanten og fant ut at det bare var en dobbeltgjenger. Hadde jeg brukt ørene, ville jeg fort skjønt at det ikke var han).

Dette er selvfølgelig strålende låter som det er gøy å høre igjen. Men noe av det som er så bra med The Strokes er det presise og finskårne uttrykket.

Fra Amfiscenen får vi overlessete og grumsete versjoner framført av et sekspersonersterkt backingband — blant annet med to trommeslagere — som lydmannen åpenbart sliter med å holde orden på.

Kaotisk lyd Låtene fra Casablancas sin soloplate «Phrazes For The Young» er heller ikke dårlige, men blir også levert i så mye kaotisk lyd og med en så livstrett vokalprestasjon at det nærmest er umulig å skimte de fine melodiene der inne.

Casablancas kommer likevel med et sympatisk trekk mot slutten av konserten, når han presser sin slitne og åpenbart matleie kropp ned i fotograven slik at den nærmeste fansen får litt nærkontakt. Reddet kvelden, det det.