Matpakkas evangelium

Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er.

BOK: Døving dekker bordet med studier av våre matmessige forhandlinger over middags- og salongbord, så vel som teser om matriarkatets makt og gourmetkokkenes maktesløshet. Nesten alt er appetittvekkende, selv om forfatteren gaper over vel mye.

Mat skaper folk. Eller som sosialantropolog Runar Døving uttrykker det: «Spørsmål om identifikasjon, kjønn, familie, status, generasjon, klasse, etnisitet uttrykkes i stor grad gjennom mat.»

Mat til selvbildet

Vi vet at det vi spiser blir en del av oss. Og uunngåelig koker vi opp forestillinger om hvordan visse typer mat passer med vårt eget selvbilde.

Vi vet også å bruke maten til å skille oss ut. Ta bare all verdens ulike matforbud siden Eva ble nektet en eplebit. Fra kostholdsreguleringene i Mosebøkene til Fedons nye lovtavler. Det er ikke lett å følge med: Er du i Shanghai, skal du spise hund; er du i Skiptvet, skal du la være. Og dermed er vi framme ved det kaffeslurpende og pølsetyggende folkeslaget vi kaller nordmenn, og ved Døvings studier fra ei lita bygd i Østfold, som han kaller Torsvik. Vil du vite mer om deg selv og dine landsmenn, er det en god idé å lese denne boka om norske matvaner.

Kjeksunivers

Forleden serverte jeg Start-kjeks til ostefatet, og forsto raskt at jeg kommuniserte. Hva? Blant annet at jeg henger igjen i min barndoms kjeksunivers og ville hatt godt av et lengre studieopphold i Frankrike.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den franske kulturteoretiker Roland Barthes har hevdet at mat er et kommunikasjonssystem. Hvem vil påstå at vin bare er vin i Frankrike, spurte han (og tenkte nok på kjeks). Et helt sosialt miljø er til stede og kommuniserer gjennom maten. Man kan, så å si, ikke la være å snakke med mat i munn.

Norges bidrag til den kulinariske verdenslitteraturen har vært å holde den slank. Men Døving viser at ingen matskikk er så beskjeden at den er meningsløs. Bokas beste kapitler undersøker betydningen av kaffe, lettøl, matpakke, pizza og pølse med lompe.

«Oslo-frokosten»

Først viser Døving hvordan kaffen er nordmannens minstemål av gjestfrihet. Eksperiment: Be om vann når du skulle takket ja til kaffe.

I kapitlet om matpakkas historie finner Døving den eneste store forandring i norsk kosthold i det siste århundret: Matpakka kom med «Oslo-frokosten» først på 1920-tallet. Men så har da også vår «etniske moralmat» kommet for å bli. Daglig smører min far sine to med brunost og en med fårepølse, eller, i anfall av eventyrlyst, omvendt. Når du har lest Døvings analyse av hvorfor våre barn stappes fulle med «innmat i dyretarm» på nasjonaldagen, er det for øvrig gode muligheter for at 17. mai aldri blir helt den samme.

Prosjektet har en populærkulturell dimensjon. Døving gjør for pizza og pølser hva Kjetil Rolness har gjort for sigøynerdamer og spraglete skjorter.

For stor ambisjon

Rype med lettøl er lesestoff for godt voksne. Dermed er jeg ikke sikker på at den nå så populære skikken med å ta teoristoffet til slutt, gjør boka bedre. Nå får for eksempel leseren aldri klar beskjed om hvordan Døving gikk fram i Torsvik. Sosialantropologens kall er å se sitt eget utenfra og den andres innenfra. Problemet er at utenfra også er innenfra og innenfra også er utenfra.

Dette er Døving seg selvsagt bevisst, men likevel får vi aldri riktig greie på i hvilken grad han oppførte seg som vanlig nabo og i hvilken grad som uvanlig forsker.

Ambisjonen om å skrive boka om Norge blir litt stor; dermed blir motiveringen av enkelte diskusjoner litt liten. Dessuten kunne sosialantropologens genetiske nærsynthet oftere blitt supplert av et historisk perspektiv.

Kjøttkakas triumf

Viktigere er det likevel at Rype med lettøl byr på en rekke subtile næranalyser, og at Døving heller ikke er redd for å presentere større teser.

I Edens hage var alle vegetarianere; i dagens Norge er pizza nasjonalrett. Trodde vi. Men i sin hovedkonklusjon knuser Døving den største av disse mytene. Moderniteten er ennå ikke kommet på moten i Østfold, valgte identiteter og fri flyt lar vente på seg. Og det gjelder også nordmenn flest. Kjøttkaker er fremdeles vanligere enn pizza.

Faktisk er de norske måltiders tegnsystem overraskende stabilt. Selv om man kan innvende at Døving koker suppe på empirien fra Torsvik, og glemmer at individet har styrket sine juridiske rettigheter og nå kan velge mellom flere typer frokostblanding enn før, makter han å overbevise.

Tekst og virkelighet

Mat er den nye estetikken. Avisenes matpoeter dikter videre på stadig nye retter. Men Døving påpeker at gourmetjournalistikken har få referanser til virkeligheten. Nordmenn spiser det de pleide å spise. Folk drømmer mer enn de handler - mens den urbane middelklasse fortsatt styrer hva vi skal lese.

«Pizza smaker best utenfor teksten,» hevdet man i Aftenposten da filosofen Jacques Derridas mye misforståtte «Det finnes ingenting utenfor teksten», nådde landet. Like sikkert er det at mye mat forblir innenfor teksten. Mer og mer, skal man dømme etter antall spaltemetere i aviser, ukeblad og bøker. I Norge er sushi fremdeles først og fremst tekst.