Matt brukspop

Låtsvakt poprockkompromiss.

CD: Man kunne sett for seg at Eva Weel Skram, post-Idol, kunne gå den blåøyde soulveien (hun kunne vært vår egen Duffy!), kanskje leid seg en hybel ved siden av Lene Marlin eller Marit Larsen, eventuelt rotet seg inn i uteboden til Anja Garbarek. At hun i stedet fant sin indre Nina Persson og omfavnet henne i alt fra vokalteknikk til magasinforsidestyling, er for så vidt et like bærekraftig alternativ som noe annet.

Kompromiss i gråsonen

I den grad det byr på problemer, er det at det umiddelbart plasserer Eva og musiker-/produsentektemannen Thomas Stenersen i den skumle gråsonen der pop vil være rock uten å ville støte fra seg radiolyttere, og rock vil være pop, men med akutt redsel for å framstå som pinglete og kommers. Her kan det oppstå svimlende magi (Fleetwood Mac, Blondie, tidlig Sheryl Crow) og håndverksmessige triumfer (Briskebys singler, for eksempel), men klisjeer og middelmådighet lurer alltid rundt neste sving.

Og det er vel her man kan oppleve at «Let’s Keep This Up Forever», foruten et par helt riktig valgte singler («Superhero» og «Please!»), kommer til kort. Det pøses på med rockfakter der man kunne ha hatt godt av å rendyrke poppreget – og motsatt. Bunnsolid kjedsomhet. Og mer alarmerende: Låtene mangler stort sett karakter, gjennombruddshissighet og karisma – eller internasjonalt tilsnitt om du vil. Det kan man bare i begrenset grad kompensere for med fuzzgitarer eller tunge effekter på vokalen. «A Potion Of Lust» – Evas egenskrevne låt på Idol-samleplata i 2005 – hentes fram igjen her og ender opp som stadionbombastisk Cranberries. Det er ikke et lurt sted å gå.

Dovent snerr

Når det er sagt, så er det noe tiltalende med Evas stemme, den har et dovent snerr i bånn som kontrasterer fint med den lysstemte yndigheten. Det blir litt som da man led seg gjennom sesong på sesong med Idol – man leter og tenker: hva er det ultimate uttrykket for en stemme som dette? Countrypop? Elektronisk soul? En poputgave av Cocteau Twins?

Det kan godt hende hun har havnet på riktig hylle her, men problemet er at de gode låtene er å finne mye lenger opp i reolen. Når Eva & The Heartmaker klarer å nå opp dit, gjør jobben seg selv neste gang.