LÆRING: Er det ikke viktigst at matematikklærere i hvert fall ikke skader sine elever i bestrebelsene på å «tilføre» dem lærestoffet? spør artikkelforfatteren. Foto: Syda Productions / NTB Scanpix
LÆRING: Er det ikke viktigst at matematikklærere i hvert fall ikke skader sine elever i bestrebelsene på å «tilføre» dem lærestoffet? spør artikkelforfatteren. Foto: Syda Productions / NTB ScanpixVis mer

Mattepedagogenes sanne ansikt?

Er det ikke viktigere å gjøre noe med matematikkundervisningen enn å mase med å etablere og beskytte egne revirer?

Meninger

I Dagbladet 18.11. stemples Håvard Tjora som femtekolonist, en agent for venstresida med deres «forkvaklede syn på lektorer som virkelig kan sitt fag». Riktignok er det «positivt at flere engasjerer seg i norsk skolematematikk», skriver innsenderen, ikke til troende.

Det forkvaklede synet går ut på at venstresiden i norsk politikk har ivret for en «fagfiendtlig ideologi» som ble gjennomført for 40 år siden og «som ennå virker».

De som underviser begynnerstudenter kan bekrefte at kunnskapsnivået, også i matematikk, er skremmende dårlig. Halvparten kan ikke finne svaret på spørsmålet om hvor mye tre firedeler er av 2,8!

Alle er i enige om at det er en fordel at læreren som underviser i matematikk, som i fransk, gym..., kan faget de underviser. Men til Birger Paulsen vil jeg spørre: Er det ikke viktigst at matematikklærere i hvert fall ikke skader sine elever i bestrebelsene på å «tilføre» dem lærestoffet?

Begynnerstudentene som kan lite, gir samme historie i litt ulik utforming. Det de har lært, er at de er konstruert slik i hodet at de ikke kan lære matematikk. Det nytter ikke å jobbe hardt, de vil likevel ikke lykkes. Tjora er slett ikke alene om å peke på dette. I tysk forskning har man funnet at to følelser som er systematisk (altså, uten unntak), negativt korrelert med akademisk framgang, nemlig håpløshet og kjedsomhet. Oppskriften på dårlig matematikkundervisning? Man har skadet elever når ellers dyktige, motiverte har lært dette. Da vil de, heller ikke senere, sørge for å lære seg den matematikken de trenger.

Paulsen anlegger en tilnærmet dogmatisk vinkel; ideologi skal bemøtes med erfaring og innsikt i matematikkens egenart. Men det mangler da så visst ikke på forskning og faglig debatt fra hele verden som kunne bidra til bedre undervisning. Paulsen ytrer seg formodentlig på vegne av mange matematikklærere som hardnakket hevder at de skal ha monopol og at de skal fortsette å gjøre det samme. Gir det ikke akseptable resultater, skylder man på elevene/studentene: de kunne for lite da de startet, og de jobber for lite - så det er ikke mye man kan gjøre.

Når skal matematikklærerne slutte med ansvarsfraskrivelsen? Er det ikke viktigere å gjøre noe med matematikkundervisningen enn å mase med å etablere og beskytte egne revirer?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook