Matthias Goerne, baryton/ Alfred Brendel, klaver

Melankoliens vakre velklang hos Goerne og Brendel i Schubert.

CD: MATTHIAS GOERNE gir Schubert et særpreg. En fast mildhet i stemmeklangen, som rett og slett er meget vakker, gir Schubert en ro som musikkens i hans store Lied-syklus på mange måter fornekter. «Winterreise» er noe av det siste Schubert skrev, sanger i dødens fotspor, som rommer den dypeste melankoli.

Den blir ikke på noen måte borte i Goernes sikre foredrag, med ALFRED BRENDEL som kongenial makker på klaveret. Den får bare en klang å hvile i, blir utgangspunkt for Goernes foredrag. Og der kan du merke hvordan uhyggen kryper innpå, for hver ny gjennomspilling.

«Kjenner du munter musikk? Ikke jeg!» Schuberts berømte formulering melder seg med fullt alvor her, hvor sangeren sørger seg til dødens terskel, over tapt liv og tapt kjærlighet. Det er et mesterverk på alle måter, og Goerne artikulerer de fleste. Hans foredrag nærer seg av den mest fintstilte tekstforståelse, det er ikke mange nyanser som ikke toner fram på Goernes og Brendels vei mot dobbeltstrek.

Men roen mister de aldri, den som lar musikken hvile i seg selv på en måte som jeg aldri har hørt hos andre fortolkere.

Foredraget til ELISABETH SCHWARZKOPF er av en helt annen type, også når hun en sjelden gang tok for seg Schubert. Nå har EMI sendt ut et knippe av hennes Schubert-fortolkninger, i serien Great Recordings of the Century, blant annet med noe så sjeldent som hennes makkerskap med pianisten EDWIN FISCHER.

Også dette er bemerkelsesverdige fortolkninger, nervete som få, på en måte som griper uroen i Schubert på sin helt egen måte. Hver linje vibrerer av det urolige hjertet som sangene handler om, og med tekstfortolkningen minst like finstilt som hos Goerne.

Og samtidig makter hun, og ikke minst Fischer, å legge hver sang i et toneleie som gjør tolkningen helt riktig. Vi fornemmer en sjelens uro som er musikkens og som ikke står i motsetning til velklang.

Schwarzkopf var i tvil om det passet for en sopran å synge sanger som er skrevet for en mannsstemme. Det gjør ikke vi, etter å ha hørt hva hun får ut av dem.

Små formater av et helt annet slag finner vi på Harmonia Mundis utgivelse av de tidligste sangtradisjonene i den nye verden. Under overskriften «American Angels. Songs of Hope, Redemption & Glory» har de fire damene i tidligmusikkensemblet ANONYMUS 4 samlet åndelige sanger fra USAs 1700- og 1800-tall, nord- og sørstatstradisjoner, i tillegg til gospels i sin formentlig tidlige skikkelse.

Det er en fascinerende bukett, selv om den renstemte intonasjonen og den vibratoløse og perfekte sansen for samklang sannsynligvis gjør sangene atskillig mer idealisert enn de låt da de ble skap. Mye av musikken er helt ukjent for meg, andre er blitt klassikere, men utgivelsen lar oss fornemme musikk fra grenseland, og minner om at menneskets åndelige behov ikke blir borte under de karrigste av vilkår.