UKLART BUDSKAP: Den kontroversielle Mattias Gardell sender doble signaler om religionskritikk av islam. Foto:  Steinar Buholm/Dagbladet
UKLART BUDSKAP: Den kontroversielle Mattias Gardell sender doble signaler om religionskritikk av islam. Foto: Steinar Buholm/DagbladetVis mer

Mattias Gardell provoserer med bok om islam

Men den virker mot sin hensikt.

ANMELDELSE: Det fins åpenbart en aversjon mot muslimer også i Norge. Men det er delte meninger om denne motviljen skal kalles islamofobi eller antiislamisme.

Mattias Gardell blir ikke enig med seg selv og bruker ordene om hverandre i sin nye bok, till tross for at han har sin egen, omstendelige definisjon av islamofobi (et ord som ikke er oppført i noen norsk ordbok).

Egendefinisjon
Altså: Med islamofobi mener Gardell «sosialt reproduserte fordommer om og aversjoner mot islam og muslimer, samt handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer og assosieres med islam.»

Gardell understreker at islamofobi ikke har med religionskritikk å gjøre. Men så kommer en problematisk tilføyelse:

Én ting, skriver han, er å kritisere spesifikke islamtolkninger som konservative, homofobiske eller virkelighetsfjerne, noe helt annet er det å identifisere nettopp disse islamtolkningene med islam som helhet. Det skal altså bare være mulig å kritisere visse «tolkninger» av islam, som Ingunn Øklund påpasselig påpekte i Aftenposten, der hun framholdt:

«Oppskriften nærmer seg det absurde når man står overfor saker der fremstående islamske lærde selv insisterer på en samlet og enhetlig forståelse, og der folk med avvikende meninger blir stigmatisert og kanskje utstøtt.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forvirrende
Som for å øke forvirringen ytterligere bruker Gardell stor plass på det innlysende faktum at det er forskjell på muslimer og at islam i likhet med de fleste religioner kan tolkes i svært mange ulike retninger.

En uklar, selvmotsigende grunntekst og et presteskap av skriftlærde som tilpasser budskapet er jo forutsetningen for enhver levedyktig teologi.

Men Gardells idéhistorie blir ensidig når han framstiller fordommer som et typisk vestlig fenomen ved å trekke en linje fra middelalderens korstog til moderne kolonialisme. Den islamske ekspansjonen i middelalderen og utvidelsen av det ottomanske rike omtales derimot med med stor forståelse som en av Europas mest moderne statsformer, som administrerte sitt flerreligiøse samfunn med utstrakt religionsfrihet.

Mattias Gardell provoserer med bok om islam

Gardell nevner ikke at en million hvite europeere, blant dem 5000 skandinaviske sjøfolk, ble holdt som slaver i det ottomanskstyrte Nord-Afrika i årene 1500 -1800.

 
Partisk
Like partisk er Gardell når han refererer til konflikter fra vår tid: Fatwaen mot Salman Rushdie omtales bare sporadisk, før en eksentrisk gjennomgang av karikaturstriden og slørdebatten.

Terrorangrepene i Madrid og London 2004 og 2005, samt drapet på drapet på Theo van Gogh i Nederland blir så vidt nevnt.
 

Noen vil vel også sette spørsmålstegn ved de 15 statene med overveiende muslimsk befolkning som var da Gardell holdt opptelling i 2009, blant dem Madagaskar, Niger og det fragmenterte Pakistan.
 

Nedlatende
Gardell er hånende og nedlatende, og i noen tilfeller diskriminerende, i omtalen av modige innvandrerkvinner som med livet som innsats har stått fram i offentligheten med kritikk av religion og ukultur:

Enhver kvinne som med henvisning til sin muslimske bakgrunn tilbyr seg å vitne om islams iboende ondskap, har gode forutsetninger for å bli invitert til tv-studioene og gjøre karriere som spaltist eller politiker.

 Islamkritikeren og ateisten Ayaan Hirsi Ali, drapstruet og omgitt av livvakter, karakteriseres som en karrierist med framgang fordi hun er en i det som Gardell vekselvis kaller «kunnskapsregimet om islam» og «det islamofobiske kunnskapsregimet», utlegninger som tar form av paranoide konspirasjonsteorier.

Her inngår også den angivelige utestengningen av intelligente, kreative og beleste muslimske kvinner.

Min erfaring fra debattredaksjonene i norske aviser er annerledes: Vi etterlyste alltid disse stemmene, som det nå heldigvis er blitt flere av.

Religionshistorikeren
Den kontroversielle Mattias Gardell er blant annet kjent for boka , som utkom på Spartacus forlag i 2008. Han er religionshistoriker og innehar et professorat i sammenlignende religionsvitenskap ved Uppsala universitet.
En av hans av mer bemerkelsesverdige uttalelser er at terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ikke har noe med islam å gjøre. Hendelsen var atypisk for islam. De fleste muslimer driver jo med andre ting, har Gardell forklart. Han liker å omtale seg som anarkistisk hedning, og er altså bror av den kjente komiker Jonas Gardell. Skrivestilen er ofte insisterende akademisk, og preges av unødvendig mange fremmedord og faguttrykk.

«Islamofobi» kan leses som en videreføring av «Hatet mot muslimer», den svenske forfatter Andreas Malms 800 sider lange uredigerte raseri fra 2009, der islamkritikk diagnostiseres som «psykotisk verklighetsuppfattning».

Mattias Gardells «Islamofobi» er såpass agitatorisk og provoserende at den virker mot sin hensikt — dersom hensikten da var å bidra til et mer tolerant og humant samfunn.