Mattis Øybø

Storstilt prosjekt, ganske imponerende utført: Du leser ikke mange bøker som denne i høst.

BOK:Lyset over Frognerparken, dugg i gresset, trøtte morgenbadere i kø: Denne boka begynner samtidig som verden skal opphøre. Etter romanen «Alle ting skinner» i 2003 ble Mattis Øybø kalt en «usedvanlig ambisiøs» debutant, og ambisjonene har ikke blitt mindre siden den gang: Oppfølgerromanens grunnliggende bilde er de hvitkledde i bevegelsen «Menneskesønnen» hånd i hånd i parken en tidlig søndag morgen i august, mens de stille teller ned minuttene fram mot verdens ende, venter å se Gud.

Thriller

Mattis Øybøs gamle studiekamerat Henrik Langeland gikk ut før sommeren og etterlyste mer respekt for handlingen i en altfor «språkdrevet» norsk litteratur. Jeg vet ikke hvor smarte dikotomiene er, men Langeland får i hvert fall ønsket sitt innfridd her: «Ingen er alene» er en kompleks og intellektuelt ambisiøs bok om kunst, religion og historie, om meningstap og meningsfylde, skrevet i et språk med blikk for de innsiktene som skjuler seg i pausene mellom ting.

Men den er også stinn av handling, med en serie intriger som håndteres med beinsikker rytmesans av forfatteren: Historien om sekten «Menneskesønnen»; om Nicholas Berg og faren Josef, den verdenskjente filmregissøren; om Harald Stange, psykologen som blir satt til å løse Nicholas’ gåte – og om jakten på Josef Bergs myteomspunne forsvunne siste storverk.

Og så videre: Kanskje er det mest imponerende med romanen at en som leser gradvis godtar mangfoldet av narrative spor, tar til seg bokas flerstemmighet.

Det hele er riktignok helt på grensen: En forfatter som så tydelig konkurrerer med forbilder som Auster og DeLillo, som baserer romanens troverdighet på en religiøs lære han dikter opp selv, og som bruker et utall sider på å detaljbeskrive en serie filmer (Josef Bergs) som aldri har eksistert – men som vi lesere likevel er nødt til å oppfatte som magiske hvis det hele skal fungere – han spiller et høyt litterært spill.

Befriende

Det er en liten kjerne av noe latterlig i Mattis Øybøs prosjekt, og henger en seg først opp i den høytidelige tonen eller synet av alle de velkledde som går omkring i Oslo-gatene og tenker dypt, kan en nok få visse problemer (det er virkelig befriende når hovedpersonen Harald oppfører seg som en fullstendig fjott på en innebandykamp et stykke ut i boka). Det er imidlertid vanskelig å mislike en tekst som legger så mye i potten.

Og er du med på spillet, får du mye igjen: «Ingen er alene» tilbyr en både eiendommelig, innsiktsfull og besnærende leseropplevelse.