Maurizio Pollini

Utforsker Beethovens «Diabelli»-variasjoner som om de var skrevet i dag.

Ikke tro på alt hva Grammophone sier, er det fristende å utbryte, etter å ha konfrontert lytteropplevelsen av Pollinis utforskende Beethoven-spill med det engelske bransjetidsskriftets forbeholdne omtale. Avvergerreaksjonene er etter hvert blitt tradisjon, hver gang Pollini går inn i partiturene til kjente mesterverker for å utforske dem som de var ny musikk, skrevet i dag. Men de er verd å forsere.

Pollini skreller nemlig av den polerte velklangen. Harmoniseringen av musikkens iboende konflikter forvises til underholdningsavdelingen. Tilbake står en kompromissløs vilje til å nå inn til musikkens sannhet, hva enn som ellers må ofres, ved hjelp av Pollinis nesten overmenneskelige teknikk. Å følge Pollini blir som en oppdagelsesreise, en uvanlig øvelse i musikalsk erkjennelse og en tiltrengt påminnelse om at musikk ikke bare er lek og spill.