BALANSERER: Theresa May. Illustrasjon: Finn Graff
BALANSERER: Theresa May. Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Brexit

May kjemper videre

Det var igjen så vidt båten bar, men nå seiler Theresa May inn i enda farligere farvann, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Alt er nesten håpløst for den britiske statsministeren, Theresa May, men hun kjemper videre, standhaftig og utholdende, og, så vidt det er, har hun vunnet seier på seier i det politiske vepsebolet som rår i Storbritannia rundt forholdet til EU. Etter hver lille seier framstår imidlertid det neste basketaket som enda vanskeligere enn det forrige.

Onsdag kveld, etter et fem timer langt og opphetet regjeringsmøte, hadde hennes regjering godkjent utkastet til avtale med EU om britisk utmelding, såkalt «Brexit». Men May hadde ikke tillatt statsrådene å stemme over utkastet. Og 10-11, om lag en tredel av de tilstedeværende, hadde talt imot, minst en av dem hadde krevd avstemning, har det lekket ut.

– Det jeg skylder dette landet er å ta avgjørelser i nasjonal interesse og jeg tror fullt og fast, med mitt hode og mitt hjerte, at denne avtalen best tjener hele det forente kongedømmet, uttalte May i kveldsmørket utenfor statsministerens bolig etterpå.

Så la hun til noe overraskende: Valget står mellom denne avtalen eller ingen avtale med katastrofale følger for økonomien eller ingen «Brexit» i det hele tatt. Det siste betyr ny folkeavstemning om EU-medlemskapet, noe hun aldri har nevnt før. Hun sa det samme i Parlamentet dagen etter. Det er en advarsel til de argeste EU-haterne i sitt eget konservative parti.

Etter det avgjørende møtet på statsministerens landsted i Checkers i juli hvor hun også måtte kjempe for å få med seg sine statsråder på sin plan for forhandlingene med EU, gikk utmeldingsminister David Davis og utenriksminister Boris Johnson av i løpet av et par døgn.

Denne gang kom avgangene på rekke og rad utover torsdagen. Statssekretæren for Nord-Irland, Shailesh Vara, som lik May stemte for å bli i EU i 2016, gikk først. Så fulgte «Brexit»-ministeren, Dominic Raab, arbeidsminister Esther McVey og statssekretær for «Brexit», Suella Braverman. Før helga gikk samferdselsminister Jo Johnson av med krav om ny folkeavstemning.

Nå kan EU innkalle til ekstraordinært toppmøte 25. november, da de andre 27 stats- og regjeringssjefene skal godkjenne avtalen. Det går nok greit, fordi land som Frankrike, som har fryktet å gi britene for gode vilkår, er fornøyd med avtalen.

Men så kommer et fryktelig vanskelig hinder, som kan velte alt, når Parlamentet i London skal drøfte og stemme over avtalen 18. desember. Omtrent ingenting tyder på at May kan få avtalen godkjent. Og innen da kan mye ha skjedd politisk; May kan ha blitt felt av sine konservative partifeller eller ha blitt tvunget til å utskrive nyvalg.

May er avhengig av ti stemmer fra de nordirske ultra-konservative i Demokratisk Unionistparti (DUP). De godtar ikke ulike regler for Nord-Irland og resten av Storbritannia.

De skotske nasjonalistene I SNP vil helst bli værende i EU og hvis ikke det er mulig vil de bli værende i det indre markedet og tollunionen. De godtar ingen forskjell mellom Nord-Irland og Skottland. De avviser avtalen og sysler med tanken om ny folkeavstemning om uavhengighet for Skottland.

I sitt eget parti kjemper May på to fronter. EU-haterne vil ha et fullt brudd med EU. EU-tilhengerne vil ha ny folkeavstemning om EU. Arbeiderpartiet under Jeremy Corbyn ba May torsdag trekke den «halvferdige» avtalen. Helst vil partiet ha nyvalg eller, hvis ikke, ny folkeavstemning om EU. May er avhengig av avhoppere fra Arbeiderpartiet for å få avtalen godkjent.

Hvis Parlamentet stemmer ned avtalen er det duket for fullkomment politisk kaos på alle fronter. Et nyvalg, et regjeringsskifte, ny folkeavstemning om EU, alt dette kan da komme mens klokka ubønnhørlig tikker mot midnatt (i Brussel) 29. mars 2019 da Storbritannia går hodestups ut av EU uten avtale. Det er ikke tid til nye forhandlinger med EU, knapt nok tid til å gjøre noen små endringer i det innfløkte utkastet på 585 sider, 185 paragrafer, tre protokoller og mangfoldige vedlegg som nå foreligger.

Parlamentet i Westminster har utviklet seg til et politisk stammesamfunn, hvor alle er i krig med alle, under trykket av EU-spørsmålet. De politiske lederne hadde ikke tatt inn over seg, og slett ikke forklart velgerne, hvor mye som sto på spill da britene i 2016 vedtok å forlate EU. Ingen snakket om fredsavtalen fra 1998 og grensa mellom Irland og Nord-Irland, som skulle bli det vanskeligste punktet i forhandlingene.

EU-tilhengeren May fikk et håpløst oppdrag og ventet til 29. mars 2017 med å varsle EU om utmelding. Først i juli 2018 klarte May på Checkers å samle (de fleste av) sine statsråder om hva de skulle kreve av EU i forhandlingene. I forhandlingene har det ene urealistiske håpet etter det andre gått i knas. Og dette er bare avtalen om skilsmisse; en avtale om det framtidige forholdet gjenstår.

Men først må altså Theresa May få denne avtalen vedtatt av sine egne. Ingen kan klage på hennes kampvilje, det er målene som britene har satt som er for høye og motstanderen som er for sterk.