SAMSTEMT: Statsminister Theresa May stengte inne sine statsråder på sitt landsted, Chequers utenfor London, for å omsider samstemme dem om forhandlingene om utmelding av EU. Foto: Joel Rouse / Forsvarsdepartementet i Storbritannia / NTB Scanpix / REUTERS
SAMSTEMT: Statsminister Theresa May stengte inne sine statsråder på sitt landsted, Chequers utenfor London, for å omsider samstemme dem om forhandlingene om utmelding av EU. Foto: Joel Rouse / Forsvarsdepartementet i Storbritannia / NTB Scanpix / REUTERSVis mer

Brexit:

May rygger for EU

I to år har den britiske statsministeren vært nødt til å ta det ene steget bakover etter det andre i forhandlingene med EU, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Neida, «Brexit» betyr ikke «Brexit», først betydde det splid og forvirring og nå betyr det minst mulig «Brexit».

Fredag hadde den britiske statsministeren Theresa May samlet alle sine 29 statsråder på sitt landsted Chequers utenfor London for å endelig avklare hva slags framtidig forhold landet ønsker å ha til EU.

Iscenesettelsen var dyktig. Ingen fikk ta med seg personlige rådgivere. Alle måtte levere inn sine mobiltelefoner; her skulle det ikke være lekkasjer eller varsler til noen. Alle de offisielle bilene ble sendt tilbake til London. Dersom noen ville gjøre opprør og forlate møtet, måtte de gå bortover landsbygda i Buckinghamshire til nærmeste jernbanestasjon.

Med alle 29 samlet rundt henne regnet hun med å sette de sju hardeste EU-haterne, som like før hadde hatt et møte på kontoret til utenriksminister Boris Johnson, i klart mindretall.

Etter et tolv timer langt seminar kunngjorde May at de er enige om hva de vil foreslå i forhandlingene med EU. I et brev til de konservative medlemmene av Parlamentet la hun inn en klar advarsel til mulige opprørere: «Mens vi utviklet vår politikk for Brexit, har jeg tillatt regjeringsmedlemmer å uttrykke sine personlige meninger. Enighet om dette forslaget markerer det punktet hvor dette ikke lenger er tilfelle og kollektivt ansvar er nå fullstendig gjenopprettet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter to år med et ustemt skrangleorkester skal toryene stemme felene. Så seint som i juni skapte Johnson den siste skandalen i det konservative partiet, som fra det ble grunnlagt i 1834 har vært partiet for landadelen, borgerskapet og forretningsstanden, da han under en mottakelse uttalte seg om næringslivets motstand mot en «hard Brexit». «Fuck business!» sa han til den britiske storkapitalen. Men nå skal det bli andre toner.

May foreslår en nesten-tollunion med EU uten å kalle den det. Det kalles et «frihandelsområde for industri- og landbruksvarer», men det skal ikke gjelde for tjenester. Storbritannia skal på disse områdene følge reglene for det indre markedet i EU. På disse områdene skal de også godta kjennelsene i EU-domstolen. Fri bevegelse av personer i det indre markedet skal ikke gjelde for Storbritannia, men for britisk næringsliv som er avhengig av å sende folk fram og tilbake over grensa, skal det legges til rette ordninger for «mobilitet».

May har med dette kanskje samlet sine og sydd i hop et britisk utgangspunkt for videre forhandlinger. Men det gjenstår å se hva EU vil godta. Et nøkkelpunkt i vedtaket fra Chequers er følgende: «… hvor Storbritannia har valgt å følge felles regler har Parlamentet fremdeles makt til å hindre regler fra å bli britisk lov, men å velge å ikke vedta de nødvendige lovene vil få følger for markedsadgang, samarbeid om sikkerhet og friksjonsfri grense.» Det minner veldig om det som kalles «Norge», altså EØS-avtalen som britene ikke vil ha, fordi den innebærer fri bevegelse av personer.

Bak alle disse flokene for May ligger spørsmålet om grensa mellom Irland og Nord-Irland, hvor hun har godtatt kravet fra EU om åpen grense uten gjerder, tollere og grensevakter. EU vil ha Nord-Irland med i tollunionen og det indre markedet, men May vil ikke ha noen grense mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia.

Så ille var dette at mens britene var opptatt av bryllupet mellom prins Harry og Meghan Markle 19. mai, forsøkte May å få sine statsråder til å svelge en utsettelse av bruddet med EU. Storbritannia går statsrettslig ut av EU 29. mars 2019. Etter å ha fått EU med på ei «overgangstid» fram til 31. desember 2020, hvor landet fremdeles er med i det indre markedet og må følge alle reglene i EU, ville hun ha en ny forlengelse av dette til 2023. Et godt fransk ordtak sier: «Ingenting varer så lenge som det midlertidige.»

Et viktig og vanskelig punkt er samarbeidet om sikkerhet. Om to år skal Galileo, systemet for satellittnavigasjon, EUs svar på USAs GPS, være klart. Den åpne delen er tilgjengelig for alle.

Men, etter først å ha vært mot Galileo, var britene med på å vedta regelen om at ingen land utenfor EU kan være med på å utvikle eller ha adgang til den krypterte delen. De britiske atommissilene er avhengig av de krypterte signalene for å treffe målene. «Europeerne skyter ei kule i foten for å se om pistolen deres virker», raste David Davis, den britiske utmeldingsministeren. «Ja, men foten er britisk», fikk han til svar.

På to år har britene gått fra fanfarer til kammermusikk, fra å ønske et raskt og klart brudd med EU, til et mest mulig forsiktig brudd med overgangstid. Og det vanskeligste gjenstår. Innen oktober må May ha en avtale med EU.