McCartneyism!

Få denne mannen til Oslo Spektrum, før det er for seint.

KONSERT:  Sist gang Paul McCartney holdt konsert i Norge, skjedde det foran et Valle Hovin med rikelig plass til overs. Det er trist. Det er som en reunion med ivrige arrangører, der oppmøtet er magert.

Derfor var mandagens konsert i Olympia Theatre med 2500 publikummere en svært gledelig opplevelse. McCartney er nemlig ingen skakk rocker, han kjører fullt trøkk og forsøker å gjenskape opplevelsen fra 60-tallet når han framfører Beatles-sangene (13 av 23 låter var fra Beatles-æraen). Han kan fortsatt lykkes med det, hvis arenaen er tett og publikumskontakten stor - men det begynner å brenne et blått lys for den evig unge Paul McCartney.

Stemmen, som er en av hans klart største fortrinn som sceneartist, begynner å bli farlig svak på de karakteristisk høye tonene. Bandet må trå til med rause porsjoner koring.

Det går med et skrik, bokstavelig talt. Takket være intensiteten og hovedpersonens standhaftighet.

Han går ut høyt med å spille «Blackbird» solo på kassegitar. Vakkert og følsomt framført, men med helt klare begrensninger i forhold til den krevende vokalen på låta. Han hopper videre inn i «Dance tonight» fra den nye plata «Memory Almost Full» - og det blir klart utover konserten at alle de nye låtene er skrevet av en mann som helt klart har sett sine vokale alderdomstegn. De er rett og slett mindre utfordrende å synge.

Det setter også på mange måter McCartneys angrepsvinkel på konserten i et litt rørende lys. Han har ikke tenkt til å gi opp. Når han går av scenen, sier han «see you next time».

Han er kanskje 65, men også nyskilt fra sin yngre kone og far til en fireåring. Den driftige beatle vil ikke være noen taper. Det virker som han har et stort behov for å framstå som vital og kraftfull, og han klarer langt på vei å overbevise oss. Ingen vitsing om alderen, ingen antydninger om at han er sliten.

Skjermen som dukker opp bak scenen mot slutten viser også noe som ser ut som indre menneskelige organer som pumper med liv og lyst. Symbolikken blir nesten i overkant tung.

FÅ HAM TIL OSLO!: Paul McCartneys konsert i Paris var god - takket være intensiteten og hovedpersonens standhaftighet. Her er McCartney avbildet under en konsert i Los Angeles i juni. Foto: SCANPIX/AP
FÅ HAM TIL OSLO!: Paul McCartneys konsert i Paris var god - takket være intensiteten og hovedpersonens standhaftighet. Her er McCartney avbildet under en konsert i Los Angeles i juni. Foto: SCANPIX/AP Vis mer

Det er derfor man nesten blir litt satt ut av energien i konserten. Beatles-klassikere som «Got To Get You Into My Life», «Back In The USSR», «Lady Madonna» og «Get Back» fyres av nesten som om tida har stått stille. Å få levert disse låtene så kraftfullt, er tross alt en sjeldenhet man skal sette stor pris på.

Det er som årgangsvin som er i ferd med å nærme seg grensa for lagringspotensialet. Da skal du slurpe i deg begjærlig. Det gjorde også publikum i Paris. Unge og skallede danset og hoppet så salen gynget, og ga seg ikke før de hadde klappet ut McCartney to ganger for ekstranumre. Selv etter det var det bare så vidt de lot seg overtale av vaktene til å forlate lokalet.

Og jeg skjønner dem godt. For «I4ve got a feeling» fikk fram de indre bildene av skjeggete Beatles med pelsjakker på toppen av Apple-bygningen under den legendariske «rooftop»-konserten i 1969. «I Saw Here Standing There» minnet om den vanvittige energien i The Beatles tidlige materiale, og «Back In The USSR» fikk en til å tenke på den lekne og intelligente tilnærningen McCartney og resten av bandet hadde til sin samtid.

Vi tåler en reprise til, og Gunnar Eide Concerts bør legge seg på telefonen og sørge for å få mannen til Oslo Spektrum. Mens han fortsatt orker.