McRae ser lyset

Tom McRae brøyter seg vei ut av melankolien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Briten er blant dem som har dratt melankolien lengst, men han tok noen forsiktige skritt fra moll til dur på det forrige albumet, «All Maps Welcome» (2005). Ifølge McRae sjøl var kravet da enten bra salg - eller kroken på døra i Sony BMG. Vel, han debuterer med «King Of Cards» på indieselskapet V2. Og det kan være like greit. Det virker som om han måtte få «All Maps Welcome» (2005) ut av systemet før han kunne starte litt med blanke ark - og bli kreativ igjen.

Gode låter

«All Maps Welcome» var likevel noe dvelende og innadvendt. Låtene holdt enten ikke vanlig, solid McRae-nivå - eller de var mindre tilgjengelige enn vi var vant til. Kanskje han bare ønsket å strekke strikken så langt som mulig? På sitt fjerde album, «King Of Cards», har han i hvert fall spilt kortene riktig. Hvis han har noe å bevise, så gjør har det med overbevisning. Arrangementene er både smakfulle og kreative. McRae er også mer åpen og tilgjengelig enn noen gang - uten at han er blitt en lettvekter av den grunn. Han har lagd en ny smyger, men den smyger på en annen måte enn tidligere. Og det lysere stemningsleiet kler ham.

Variert

Albumet inneholder blant annet to av hans beste låter siden den kritikerbejublede debuten «Tom McRae» (2000), åpningen «Set The Story Straight» og «Got A Suitcase, Got Regrets» - infisert av Oli Krauss\' iltre cello. Men stemningene er også pakket inn i fengende og lystige popmelodier som «Bright Lights» og «Sound Of The City» («still the sound of the city tonight/keeps my dreams and my demons alive/baby I\'m still alive»). McRae omfavner fortsatt mørket og tungsinnet, men har også et ønske om å bryte med fortida - som har en tendens til å hjemsøke deg - og vandre ut i det sterke lyset, der ting blir klarere. Han faller, men krabber seg opp igjen. Her er også sanger om andre som ville ut, utbryterkongen Houdini og flygerpioneren Amelia Earhart. Prestesønnen fra Essex avslutter så nærmest sakralt, med «Lord, How Long?». Og dette altså fra melankolikeren som rundt utgivelsen av den forrige plata i 2005 uttalte til Dagbladet at han ønsker å lage glad musikk, men at han ikke klarer det. Hørt sånt tull!

Selvtillit

Tom McRae har en helt spesiell stemme som, med det rette materialet, gløder mer enn de fleste. Det gjør den ofte på dette albumet. Låtene krydres dessuten med små detaljer - enten det er crooneraktig knipsing med fingrer, et massivt kor, et sugende munnspill, lette pianoslag, jazzinspirert bassing eller lek med en stemme som er både høyt og lavt og både sår og stemningsfull. 5. mai stiller Tom McRae med trio på Rockefeller i Oslo - dessverre den eneste norgeskonserten i denne omgang.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer