POET OG KUNSTNER: Cecilie C. Østreng er månedens poet for september. Diktet handler om "det store hoppet mot et annet menneske. Kjærligheten." Foto: Cecilie C. Østreng.
POET OG KUNSTNER: Cecilie C. Østreng er månedens poet for september. Diktet handler om "det store hoppet mot et annet menneske. Kjærligheten." Foto: Cecilie C. Østreng.Vis mer

— Det handler om å satse alt

Cecilie C. Østreng til topps. Med et dikt om kjærligheten.

Cecilie C. Østreng har ikke skrevet i Diktkammeret i mer enn et år, men likevel gjort seg godt bemerket. Både i januar og mai ble hun utvalgt som finalist, og nå, i september, går hun like godt helt til topps, med det stramme «tilløp til forvandling». Det er et dikt om det kanskje aller største, vanskeligste og vakreste — eller med Cecilies egne ord:

— Diktet handler om å satse alt, betingelsesløst, og kjenne i det avgjørende øyeblikket der føttene slipper satspunktet at du kommer til å fly innmari langt! Kanskje lenger enn noen gang før. Det er jo en følelse man kan kjenne i en hvilken som helst viktig situasjon egentlig, men for meg personlig handler det om det store hoppet mot et annet menneske. Kjærligheten.
 
Utfordrer og eksperimenterer
Hun følte seg nærmest «trukket inn» da hun oppdaget Diktkammeret i fjor.  

— Jeg har alltid vært fascinert av diktets mulighet til å fortelle mye med svært få ord. Som tiåring hadde jeg et ganske melodramatisk dikt om atombomber på trykk i Arbeiderbladet, men deretter har alt skrevet blitt liggende i skuffen, fram til Diktkammeret åpnet seg for meg. En kommer ikke lett videre i isolasjon og Diktkammeret er derfor en fantastisk mulighet til å lære mer og utvikle tekstene, for ikke å snakke om hvilken kilde det er til inspirasjon og glede, forteller hun.

— For meg virker det som om du har vært i en drivende utvikling. Vil du kanskje beskrive prosessen selv?

— Det er et fint sted å høre til og det drar meg videre i skrivingen. Jeg prøver å utfordre meg selv til å eksperimentere, se hvor abstrakt, billedlig eller lite det går an å skrive uten at meningen forsvinner, for eksempel. DKs taushet er i så henseende like talende som kommentarene.

Tenker i bilder
Cecilie er også kunstner. Hun jobber figurativt og med tegning, maleri og foto.

— Jeg har tegnet kontinuerlig siden min første hodefoting, og tenker alltid i bilder. Alltid. Jeg er privilegert som har mange uttrykksformer, for jeg var et stille og sjenert barn, men hadde en kontinuerlig strøm av drømmer og fantasier inni meg. De måtte få utløp.

— Er skrivinga underordnet bildene, eller begynner de å sidestille seg?

— Å tegne, male, fotografere eller skrive handler om akkurat det samme for meg: å uttrykke et bilde av en følelse jeg har. Skrivingen har vært underordnet, men har den siste tiden nærmest overtatt helt. Det er kanskje sånn at hjernen gir nye impulser etter hvilket gir det er satt i. Akkurat nå er mitt gir i ord, og da kommer de seilende uavbrutt.  

En hårfin balanse
På Cecilies hjemmeside står følgende sitat: «Beauty lies in the eyes of the beholder» (Margaret Wolfe Hungerford 1878). I tillegg står Cecilies egne ord: «To me art is all about seeing — seeing people, sensing the emotions and the story behind a face. In my work I try to capture the duality and conflict that exists in all human relations and feelings; the fine line between pleasure and pain. I look for beauty in strange places.»

— Sitatet fra Wolf Hungerford er så utrolig vakkert og klokt, kommenterer Cecilie. — Det har litt med å se ting som halvfullt eller halvtomt å gjøre, men mest om å oppfatte, se vakre ting der mange kanskje ikke gjør det, i skygger, rynker, det skeive, gråtoner, tåke og så videre. Små ord og handlinger, både faktisk og billedlig.  

Har du det samme målet for det du skriver som bildene du skaper — med andre ord ønsker du også å skrive fram den hårfine grensa mellom glede/nytelse og sorg/smerte?

— Dualiteten i alle ting fascinerer meg enormt. Det lyse og mørke i oss, smerten og nytelsen. Det å være den sterkeste, mest ekte utgaven av seg selv kontra den selvdestruktive. Vi har alt i oss i større eller mindre grad og noen ganger er grensene flytende. Kjenne seg sårbar, men likevel våge overgivelsen. Den totale. Ikke bare til et annet menneske, men til egen kjernekraft og grunnstoff. Det er det som er mitt tema, det som ligger bak enten jeg skriver, tegner eller fotograferer. Å være nakent nær, bunnløs, hengitt, kun iført sin egen hud er risikabelt og vanskelig, men samtidig kilden til den store livgivende nærheten til et annet menneske. Det ligger en hårfin balanse der mellom opphøyelse og selvutslettelse. Det handler ikke om å være svak eller underkuet, men om å gi, våge, ha tillit, og derfor også mye om styrke og mot. Alt eller ikke noe. En kommer ikke helt nær noen, mentalt polstret i vernesko og flammesikker bobledress!

Ord som også beskriver månedens dikt for september. Ønsket om å «med uvirkelig kraft / treffe planken».

KUNSTNER: Foruten det store bilde øverst i intervjuet, som er et mixed-media-bilde av henne selv, har Cecilie sendt disse eksemplene på bildene hun lager. Selvportrettet (til venstre) er et eksempel på en tegning, og "viser den litt mørkere siden av meg selv. Gutten som vinker er et maleri, og bilde på en som har for tynne armer til å bære nærhet, altså en som går, portrettert på en litt humoristisk måte", forteller kunstneren. Illustrasjoner: Cecilie C. Østreng Vis mer

Lager bilder med ord
— Jeg har oppdaget at det å skrive gir meg mer rom for å uttrykke glede enn det andre uttrykksformer gjør, men samtidig er det utfordrende fordi de vakreste tingene vi føler og sier til hverandre fort lander på papiret som klisjeer. Det er en kunst å bruke vanlige ord om det som kjennes magisk eller dramatisk.

Cecilie illustrerer med et fiffig eksempel:

— «Astralnarren projiserer månekarameller» er ikke noe for meg, heller ikke å bruke for eksplisitte uttrykk. Jeg utfordrer meg selv for eksempel til å skrive erotiske dikt uten å bruke sex- eller kroppsdelsord. Det er like spennende å lage bilder med ord som med pensel. Det er jo valørene og utsnittene som bestemmer uttrykket, og det er mye mer tilfredsstillende å male et dramatisk bilde uten blod, enn med, sier hun.  

— I bildene ser det ut til at du bruker deg selv i stor grad. Stemmer det, og kan du fortelle litt om det?  

— Jeg bruker meg selv som utgangspunkt i alle bilder enten de er tegnet eller skrevet, nettopp fordi jeg har et følt bilde som kilde. Når det gjelder fotografiene har det også en praktisk årsak: Det er ikke mange som liker å bli fotografert eller eksponert eller bli brukt som lerret. Jeg er ikke så glad i det selv heller, men kommer det en idé midt på natten, er det ikke annet å gjøre enn å legge vekk sjenansen. Uten materiale å jobbe med blir det rett og slett ikke noe bilde. Jeg opplever heller ikke det ferdige fotografiet som «Cecilie», men som det uttrykket jeg ønsket å lage.  

Hun både tegner, skriver og leser dikt «med huden og hjertet»:

— Jeg har ikke blomster, fugler og eikenøtter fysisk integrert i følelseslivet mitt. Jeg skriver som regel spontant ut fra indre bilder som dukker opp, og derfor er Helge Torvunds leksjoner og de andres kommentarer veldig nyttige. Det tvinger meg til å tenke at dette skal andre se. Er det for klissete? For klamt? For mye sagt? For lite?

Juryens kommentar til septemberdiktet:

Trippelt gåtefullt
Det er alltid svært tilfredstillande å sjå at Diktkammeret fungerer slik det er tenkt. Månadens diktar har eg sett koma inn på kammeret og prøva ut sine litt famlande tekstar, ta til seg innspel og ny kunnskap frå medkammeratar, og raskt utvikle seg slik at fleire og fleire dikt får eit eige spennande og personleg uttrykk.  Å slik som her, skrive forunderleg som dette, utan at det vert for underleg, om noko så vesentleg i livet som det å våga ei forandring, ja, meir enn det, ei forvandling, er spenstig gjort. Det snedige grepet det er å skrive «duke nakken» som i duknakka i staden for å dukke nakken, skapar ei ekstrem merksemd på orda, på bokstavane, på situasjonen som skal skildrast. Den som går litt duknakka mot forvandling er kanskje i tvil, om det er rett, om det er lurt, om ein har lov?

Det er heile tida noko dobbelt, ja til og med tredobbelt, tresteg-aktig, gåtefullt her. Kva vil det seie å krysse fryktpunktet? Kanskje å kome forbi der ein stivnar, der konvensjonen seier: Frys! Når me kjem forbi dette punktet i diktet og fram til siste linja og treffer ordet «planken» går me heilt automatisk attende til tittelens første ord «tilløp» og så startar diktet på nytt. Me ser at det heile er både ei skildring av det å endra seg, å våga eit sprang inn i det ukjente,  her vist ved mellom anna det å endra bruken av orda og språket, og det å foreta eit veldig konkret sprang, å hoppe lengde, å treffa planken og å vera i svevet.

For juryen,
Helge Torvund

DIKT I DAGBLADET:
Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladet.nos diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er tilsvarende et diktforum for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer løpende utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladets papirutgave (med forbehold om lengde). Én av finalistene fra hvert forum blir dessuten kåret til månedens poet.
• I tillegg tilbyr Dagbladet Dikt.no, et skriveverksted der det i tillegg til dikt er mulig å sende inn og diskutere sjangere som noveller, sangtekster og sakprosa.

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange av kammerpoetene har etter hvert debutert i bokform. Dagbladet har laget tre bøker i tilknytning til foraene:
• «Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund på Samlaget (2001) med leksjoner i diktskriving og dikteksempler.
• «Faen ta tyngdekrafta» med poeter fra Skolekammeret på Gyldendal Norsk Forlag (2008).
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave om og av Diktkammerets første ti år, utgitt av Samlaget (2011). Boka lanseres med et matinearrangement på Litteraturhuset 30. oktober 2011.

• Les alle Helge Torvunds leksjoner — en gavepakke til skrivende